torsdag 31. mars 2011

Ensomheten i tosomheten

Noen ganger blir jeg grepet av en helt irrasjonell angst. Er det denne mannen jeg skal ha sex med resten av mitt liv? Nå er vi ikke gift altså. Ikke forlovet en gang. Men hva betyr egentlig ekteskap? Et forhold er tradisjonen tro forventet å være monogamt. Om man har lovet hverandre foran Gud og byfogd eller ikke, har ingenting å si. Er man i et forhold er det forventet, fra partneren, fra samfunnet, at man er monogam. Det er ikke noe man snakker om på forhånd og bestemmer seg for. Det er vanlig norm. Skikk. Det er bare sånn det er.

Er man trofast? Alle vet jo at utroskap er svært vanlig. Men man fornekter det så godt man kan for sin egen del, og tenker at det gjelder ikke min partner. Er man troløs selv, unnskylder man seg med at "alle" er jo utro. Jeg fortjener det. Jeg trenger det. Litt spenning. Litt...noe annet enn det jeg har. Om man angrer eller ikke i etterkant har lite å si, det er unnskyldningene vi gjør i øyeblikket som avslører hva vi egenltig vil.

Selvsagt finnes det folk som er trofast også. Men det er sannelig mer unntaket enn regelen. Siste statestikken jeg så sa at utroskapen er oppe i 70%. Jeg ville ikke vært overrasket om dette stemmer, selv om tilogmed jeg synes tallet er drøyt. Jeg skulle så ønske at folk var mer ærlige mot hverandre enn dette. For utroskap er svik uansett hvordan du vrir og vender på det. Å gå bak ryggen på noen. Å lyve. Dekke over. Late som. Intime løfter som brytes. Utroskap gir den andre parten en følelse av å ikke bety noe. Illojalitet gir samme følelse.

Jeg gikk inn i et monogamt forhold. Men var det egentlig et valg? Et forhold = monogami. Hvorfor skal man prate om noe sånt? Slik er det. Slik har det alltid vært. Slik er det forventet. Jeg visste ikke at det fantes alternativer. Dermed er jeg låst til et løfte om å være monogam uten at jeg har valgt det selv. Uten å ha noen egentlig tro på monogami. Det føles som å være bundet med begge hender og bena bak på ryggen.

Jeg nølte lenge før jeg lot meg selv gå inn i forholdet med den mannen jeg er sammen med i dag. Jeg ville ikke gi opp singelstatusen. Jeg trivdes og blomstret i en tilværelse hvor jeg kunne gjøre som jeg ville, knulle den jeg hadde lyst å knulle og slippe å forholde meg til én person. Det var flere grunner til at jeg nølte med å gi opp singellivet, men særlig dette med sexen var et stort issue. Særlig blir dette et issue fordi jeg er så seksuell av meg. Charming mener jeg er for mye. For mye for han, definitivt. Men han mener at det rett og slett er unormalt og sykt. Han mener jeg burde søke hjelp. Er det riktig å be meg søke hjelp for å være den jeg er? Hva er det som rettferdiggjør at han skal bestemme hva som er riktig, hva som er normalt og hva som er "for mye"? Skal jeg måtte fjerne en del av min seksualitet for at han skal føle seg "nok"?

Jeg synes Charming selv har et veldig naivt og romantisk forhold til sex. For han, er det noe man gjør for å glede partneren. -Ikke egentlig for sin egen del. Jeg skal ikke skrive for mye om Charmings innstilling til sex. Det blir for utleverende. Det er nok å si at han er meget forskjellig fra meg. Jeg ønsker mer av alt. Jeg trenger mer av alt. Prate. Tøyse. Leke. Utfordre. Bli utfordret. Prøve. Utforske. Teste. Lære. Pirre. Erte. Opphisse. Dele. Fantasere. Jeg ønsker mye sex. Ofte.

Det er forbudt ved lov å gifte seg med flere enn en person. Det er imidlertid ikke ulovlig å være utro. Hva slags signal sender det? Er samfunnet vårt er lagt opp til utroskap og illojalitet? Hva er argumentet for å bare være sammen med én person? Hvor kom denne troen på monogami fra? Sannsynligvis fordi menn vil være fedre for eget avkom. De vil vite med sikkerhet at de er biologisk far til det barnet de bruker så mye kjærlighet og resurser på. Før teknologien kunne spytte opp fødselsprevensjon og kondomer, før DNA-analyser...da var eneste måten å vite sikkert nettopp det å låse kvinnen til én mann. For kvinnen betydde det til gjengjeld at hun ville bli forsørget og tatt vare på av nettopp denne mannen. Idiotisikkert. Eller? Det anslåes at 30% av alle fedre ikke er fedre til egne barn. Uten at de vet om det. 30%. Det er ganske mye! Vi kvinner vet å snike oss rundt, vi.

Men er ikke dette litt utdatert på alle måter i dag? Vi kvinner kan da ta vare på oss selv, og trenger ingen forsørger i utgangspunktet. Hvorfor skulle vi bytte bort seksualiteten vår med noe vi kan fikse selv? Menn vil aldri kunne bli helt sikker på om ungen som kommer er ungen hans før det har blitt gjort en DNA-analyse. Det kan han ikke uansett. Men er det da ikke greiere å være åpne om at man har andre, men ha respekt nok for den andre til at man bruker kondom når man er litt rundtomkring? Ikke bare for å unngå barn, men vel så mye for å unngå smitte.

Monogami ødelegger ikke bare for folks naturlige seksualitet. Den ødelegger for muligheten til å skaffe seg nye venner, et eget nettverk, og å ha sitt eget navn og rykte. Jeg oppdaget da jeg ble singel at det var ekstremt befriende å kunne presentere seg og bli presentert ved sitt eget navn. Før hadde jeg alltid vært enten kjæresten til, venninnen til, moren til, eller en eller annen som skulle presenteres via en eller annen. Da jeg ble singel ble jeg presentert som Isis og "sluppet fri". Ingen gikk i øyekroken min og passet på at jeg oppførte meg pent. Ingenting begrenset hvem jeg var, eller hva jeg gjorde. Jeg var meg. Gale, tøysete, sjarmerende, glade, sexy Isis. Jeg skaffet meg venner i øst og vest. Det var plutselig lett å bli kjent med folk. Nå som jeg igjen er bundet til en spesiell person så mister jeg visst hele mitt interessante vesen. Ihvertfall er det tydelig at folk flest ikke lenger er like interessert i å bli kjent med meg. Jeg må jobbe mye hardere for det selv, og jeg må passe veldig på at jeg holder meg innenfor det som er "lov og moralsk greit", så jeg ikke støter eller flauer ut eller sårer mr. Charming. Jeg finner dette utrolig hemmende, og jeg lurer på om folk flest legger merke til dette på samme måte som jeg! Danse naken på bordet? Nei, ikke nå som jeg er kjæresten til Charming. Nå bør jeg helst ikke bli fullere enn brisen og jeg bør ha en kjølig avstand til alle under 70 år. Charming selv har blitt en helt annen person. Han var minst like gal som meg da jeg traff ham. Det er ikke lenge siden Afrodite var innom hos oss, kikket gjennom gamle bilder av ham på facebook og spurte ham rett ut hvor det var blitt av den personen på de bildene. Nei, han har skikket seg og fått seg dame, han, så han er det ikke mye igjen av.

Og det ikke bare menn som finner meg generelt uinteressant nå som jeg har kjæreste. Menn, kvinner, gutter, jenter. It makes no difference. De regner vel med at jeg har nok å gjøre hjemme med å underholde kjæresten og holde liv i barna? Da jeg var singel måtte jeg også holde liv i barna, men da var jeg likevel mer interessant som venninne. Jeg kan på et vis forstå det. Da jeg var singel kunne jeg invitere folk hjem til meg. Der kunne vi sitte og drikke kaffe og se jentefilmer og prate om mannfolk og sex etter at unga hadde lagt seg. Nå får de plutselig en kæll med på kjøpet som også vil ha kaffe og oppmerksomhet og et ord med i valget av film.

Jeg var klar over at det kom til å bli slik som dette da jeg ble sammen med Charming. Jeg husker at jeg pratet med ham om det før vi ble sammen. Han nektet for at det stemte. Men så hadde han aldri vært i et seriøst forhold heller og kunne ikke vite hva som skjer når man får kjæreste. Dessuten var han forelsket og klar for å knytte seg til et menneske og være to. Det var ikke jeg. Jeg elsker Charming av hele mitt hjerte. Han er min Osiris. Det er han jeg vil dele hverdagen min med.

Likevel. Jeg skulle ønske jeg var Isis. Bare Isis. Jeg vil være fri til å gjøre som jeg vil. Helt fri. Helt Isis. Noen ganger blir jeg grepet av en helt irrasjonell angst. Er det denne mannen jeg skal ha sex med resten av mitt liv?


6 kommentarer:

  1. Ekteskap/forhold er vanskelig for alle. Jeg er en håpløs romatiker og drømmer om evig lykke, å ble gamle sammen, til tross for at jeg stort sett er blitt bedratt. Men det er godt med det håpet om at det er mulig å være to, være lykkelige sammen, ikke trenge andre. Å ha det så bra sammen at man ikke får behov for å ha sex med andre, i allefall ikke i den skalaen du snakker om her. Spørsmålet er om det er mulig å få til. Men jeg er heller sammen med en mann resten av livet og savner sex med andre, enn å være alene hele livet og ha sex med hvem jeg vil. Alle de kjekke karene blir "tatt" etterhvert uansett. Jeg vil ikke være singel og måtte nøye meg med restene bare for å kunne ha sex med "hvem jeg vil", særlig ikke når de jeg ofte blir tiltrukket av er de bra karene som allerede er opptatt..

    SvarSlett
  2. "det blir utleverende", som om du ikke er det mener du?

    SvarSlett
  3. Anonym: Hahaha! Ja, jeg kan forstå at det virker paradoksalt. :-P

    SvarSlett
  4. Det må være det mest reflkterte og beste innlegget du har skrevet! *Jeg leste det flere ganger, og virkelig følte på det du skrev.

    SvarSlett
  5. Anonym: Takk! Da er det kanskje ikke bare jeg som går med disse tankene? Jeg føler meg veldig ofte alene med slike meninger og med heller uromantisk innstilling til kjærlighet. Men er det virkelig romantisk å ta eierskap over en annen person?

    SvarSlett
  6. Fantastic bеat ! I wish to apprentice ωhilе you
    amenԁ youг sitе, hoω сoulԁ i subsсribe
    for a blog websіte? Тhe аccount hеlped me a aсceρtablе deal.
    I had been a lіttle bit acquaintеd of this your
    brοadcaѕt provided bright clear cοncept

    Fеel fгee to suгf to my
    web page :: payday loan

    SvarSlett