mandag 28. mars 2011

Ved å like seg selv, blir man løslatt

Jeg er tilfreds, har hatt en fin kveld med tente lys, koselige tv-program, godis, avslapning og ikke minst, alenetid. Øynene begynner å sive, kroppen er i hvilemodus og jeg vet det er tid for litt velfortjent søvn. Jeg gjesper høyt og drar meg opp av sofaen og inn på badet, før jeg haler av meg genseren og senker buksene ned mot knærne. Huden min er litt ekstra følsom og det kiler i huden idet buksene rulles nedover lårene. Jeg får et glimt av meg selv i speilet og ser opp. Der er jeg, bar og belyst. Jeg blir stående og bare se, studere meg selv ovenfra og ned og tilbake igjen. Hvorfor er jeg egentlig så misfornøyd? Jeg er da ikke så verst. Faktisk er jeg det helt motsatte. Huden min er jevn og lys, formene mine er kvinnelige, jeg er stram og trent, og jeg har en flott holdning. Hvorfor kan jeg ikke se meg selv slik hver dag? Hvorfor er det alltid strekkmerkene og arrene jeg ser. Hvorfor møter jeg fremdeles denne svake, usikre og naive jenta av og til? Hva gjør hun i speilet mitt? Jeg har jo blitt ei sterk dame med ryggrad og bein i nesa. Jeg er flink til en hel masse, sitter med kvaliteter få andre har og ikke minst er jeg ei dame med et stort hjerte. Det er masse ved meg som er utrolig bra. Jeg burde være stolt av meg selv, ikke gjemme meg bort bak et dårlig selvbilde. Jeg legger armene inn mot kroppen så hendene møter magen og midjen min. Det føles godt. Jeg er da ikke tykk, ikke på noen måte. Hendene sklir ned mot hoftene og over rompa mi. Jeg er glatt og myk å ta på. Hendene flytter seg oppover igjen opp til korsryggen, før jeg drar de frem på magen og opp til brystene. Jeg klemmer forsiktig og kiler meg selv på brystvortene. De stivner øyeblikkelig. En pirrene fornemmelse drysser gjennom kroppen fra nakken og langt nedover ryggraden. Underlivet reagere med en varm følelse, og jeg vet hvor godt det ville vært å la fingrene gli langs fitteleppene mine. Jeg rister meg ut av tanken og strekker meg etter tannbørsten. Hvorfor er det slik at man alltid har et skevt syn på seg selv? Jeg vet jo faktisk at jeg er fin, får høre det hele tiden og frierne er det ikke akkurat manko på. Hvorfor er jeg da likevel misfornøyd?

Jeg pusser tennene så hardt at hele kroppen påvirkes av bevegelsene. Jeg har opplevd mye vondt opp gjennom. Misbrukt og kontrollert, nedtrykt og utnyttet, behandlet totalt uten respekt. Det setter sine spor. Å stole på noen er kanskje noe av det vanskligste jeg vet. Å virkelig stole på at noen kan bry seg om meg på ett personlig nivå, og vil være der for meg livet ut. Nei, det er en umulighet. Jeg skyller tannbørsten og spytter. Det er blod i det. Plutselig føler jeg meg tung og svimmel. Jeg ser opp og møter et hovent ansikt med en stor blåveis rundt øyet. Halsen min er øm og kroppen min utslitt. Rommet er ikke lenger det samme, jeg befinner meg i leiligheten vi bodde i den gangen. Jeg ser ned, tar litt vann i ansiktet og ser opp i speilet igjen. Jeg er tilbake. Ansiktet mitt er normalt og jeg blir stående å stirre på meg selv. Hvorfor er det slik at noen bare ikke ser verdien i andre mennesker? Hvorfor er det slik at noen har behov for å undertrykke andre mennesker for å føle seg bra selv? Jeg retter meg opp og legger hendene til ansiktet. Jeg har triste men pene øyne, og leppene mine er pent hjerteformet. Jeg har en fin ansiktsform og kragebeina kommer elegant frem øverst på brystet mitt. Brystene mine er runde med brystvorter som passer perfekt både i form og størrelse. Jeg har en flat mage, med muskler som tones frem under huden. Midjen min er smal, før den rundes av over hoftene mine i en bue. Rompa mi er stram, men kunne godt ha vært mer trent. Liksom løftet opp en halv cm. Lårene mine er muskuløse og sterke, men likevel kvinnelige. Jeg har flere feil, men jeg er fin. Skikkelig fin. Igjen kjenner jeg på lysten til å ta på meg selv. Jeg ser på hendene mine. Jeg har lange pianofingre, håndflatene mine er rene og håndleddene mine er..  innrisset av arr. Hvordan kunne han få meg til å hate meg selv så mye at jeg ville ende mitt eget liv? Den makten skal jeg ikke tillate noen å få over meg igjen.

Jeg legger meg inn i sengen. Det er kaldt og dyna føles kjølig mot huden. Det er godt å legge seg ned, kjenne madrassen under meg formes etter kroppen min. Jeg føler meg bra, sterk, i kontroll over eget liv. Jeg vil ikke la djevelen fra fortiden fortsette å ødelegge for meg. Jeg vil se meg selv slik jeg er nå, ikke la hans tidligere ord og handlinger dra meg ned og gjøre meg usikker og misfornøyd med meg selv. Kanskje vil jeg av og til fanges av gammel usikkerhet, men ikke i kveld, ikke nå. Hendene mine glir kilende over magen. En deilig følelse av pirrende nummenhet dirrer gjennom kroppen min. Beina mine er rastløse, jeg vrir meg litt frem og tilbake, lar beina spre seg og legger hendene mine til musa. Jeg samler to fingre på hver side av klitoris og lager sirkelbevegelser rundt den. Det prikker i hele underlivet og jeg øker tempoet. Den andre hånden bruker jeg til å massere brystene mykt men bestemt, klyper meg lett i brytvortene og masserer igjen. Jeg skjelver, vrir meg over på magen og setter meg opp på knærne. Det blir enda lettere å jobbe, og kroppen min får enda mer nytelse. Det kiler og prikker enda sterkere. Jeg stønner, buer meg bakover og forsvinner inn i en tåke av oppløftende behag. Jeg begynner å bli sliten i hånden, men vil ikke stoppe. Skulle hatt en til å hjelpe meg. Tenk om det kom en mann inn til meg nå, en mann som kunne fylle meg opp og fullført jobben for meg. Fantasien drar meg lengere inn i nytelseståken og prikkingen i underlivet forandres om til en stikkende herlighet. Jeg spruter. Hånden min blir våt og jeg faller sammen på madrassen. Så deilig, ikke bare den fysiske følelsen i seg selv, men tilfredstillelsen av å gi seg selv en herlig opplevelse. Opplevelsen av å være fornøyd med seg selv, glad i seg selv. Om jeg ikke liker meg, hvorfor skal andre gjøre det?

+Afrodite+

2 kommentarer:

  1. Kjenner at jeg blir helt matt av å lese om bra jenter som må oppleve så vonde ting.
    Samtidig imponert over alle som klarer å reise seg igjen etter å vært igjennom noe jævlig.

    Heidi

    SvarSlett
  2. Heidi: Takk for det. Desverre er det mange som opplever vonde ting igjen og igjen. Blir så vandt med det at det til slutt blir virkeligheten. Det er forferdelig trist.

    SvarSlett