Menneskesky

Jeg tror jeg trenger noen dager for meg selv. Helt alene. Jeg og en bok. Og en dildo. En tykk en. Boka altså. Svær, tunglest bok som jeg må skikkelig jobbe meg igjennom. Alene. Og en peis. Og en herlig kopp te. Eller fem. Varme kopper te som jeg kan nippe og slurpe mens jeg brøyter meg vei gjennom den store boka. Jeg trenger igrunn ikke store plassen. Men det må være en myk seng. Og en god stol. En stor, god stol hvor jeg kan sitte sammenkrøllet med bena under meg. Og et teppe. Et mykt ullteppe som jeg kan tulle rundt meg. Naken. Kjenne stoffet mot huden og varmen fra koppen mot hånden og smaken av te på tunga. Og vekten av en tung, god bok. Helt alene.

Kanskje jeg ville gått en tur også. Eller tatt en tur på trening. Bare sånn casually trene. Sånn som jeg elsker. Plukke en time eller to fra gruppetimeplanen på senteret og bare møte opp. Ingen forberedelser. Ingen forpliktelser eller forventningspress. Ingen trinn å huske. Ingen takter å telle. Bare møte opp, tømme hjernen og trene til blodsmaken står i munnen og jeg er så våt mellom bena at jeg nesten skir ut av salen. Nevnte jeg at jeg blir kåt av å trene? Jeg gjetter på at jeg ville hatt bruk for den dildoen etterpå... Helt alene. Helt uten å stresse. Uten å nistirre på døra med ørene på stilk i tilfelle noen skulle våkne, eller komme hjem eller banke på, eller....Åh, lykke!

Jeg kjenner at jeg blir litt matt av å ha folk rundt meg. Nei. Jeg blir matt av familie rundt meg. Jeg trives med å være sosial. Faktisk skulle jeg gjerne vært MER sosial. Men jeg er så lei trynet til Charming nå at jeg mest har lyst til å gå på døra. Samtidig som at jeg er så familiekjær at jeg synes det er deilig å ha kveldene alene med han når ungene sover. Var det noen som sa at kvinner er paradokser? Og barna. Jeg elsker barna mine. Jeg elsker å holde dem, leke med dem, smile til dem, få dem til å le, le med dem, beundre dem, oppmuntre dem, trøste dem, oppdage nye ting ved dem, se dem utvikle seg...de er flotte gutter som jeg er stolt av! Det betyr ikke at jeg ikke blir sliten. Sliten av ansvar. Sliten av rot. Sliten av timer med matlaging som bare blir slaktet når det settes på bordet. Sliten av lyd. Sliten av spørsmål. Sliten av å alltid være nødt til å følge en annen rytme enn mine egen.

Noen ganger ønsker jeg å bare være meg.

Ikke mamma. Ikke kjæreste. Ikke venninne. Ikke datter. Ikke instruktør. Bare anonym. Det er lenge siden jeg var anonym nå. Lenge siden jeg kjente på følelsen av å bare være meg. Å kunne gjøre som jeg vil. Styre min egen tid. Vie meg selv all den oppmerksomheten jeg fortjener. Kle på meg ro. Meditere på mine egne tanker. Mine egne lyster. Kjenne på min egen kropp. Danse min egen dans.

Men det er fryktelig vanskelig å få til når man bor flere mil fra øvrig familie. Når venninnen din har egne småbarn og behov for omtrent det samme som meg. Når venninneflokken ellers har mer enn nok med egne liv og generelt ikke har prøvd å holde barna dine i hånden en gang.

Så da sniker jeg meg til tid for meg selv. Etter trening. Etter at jeg har svettet i et par timer...svettet og dusjet. Da sitter jeg nyvasket ved et nakent, vinglete bord for meg selv i foajè-kafeen og skriver blogg. Helt alene. Jeg stjeler meg til en time ekstra. Uten noe mas. Uten noen som snakker til meg. Uten en sjel som forventer noe. Bare skriver. Med en flaske vann og en god porsjon dårlig samvittighet.

Det føles som ekte frihet. Nesten.

--Isis--