tirsdag 15. februar 2011

Den perfekte mann

Jeg er sammen med den perfekte mann. Han er omsorgs- og ansvarsfull nok til å ta sin del av ansvaret hjemme. Lager gjerne mat, og vasker klær og skurer tilogmed badet en gang innimellom - om jeg ber han om det. Faktisk tror jeg at han ville gjort omtrent hva som helst. Hvis jeg bare bad ham om det. Det er ikke jeg som fjerner dotten med mine lange, avfalne hår og såperester i sluket på dusjen for å si det sånn. Det er en jobb jeg brekker meg av. Så han gjør den gjerne istedet. Han synes ikke det er noe særlig. Men han brekker seg ikke. Det er ikke jeg som skjærer løk heller. Eller, jo jeg gjør det. Men han gjør det gjerne for meg. Jeg plages noe grassalt av løk og griner så jeg er redd for å skjære av meg mine egne fingre, ettersom jeg skjærer totalt i blinde. Charming er ikke like plaget, så han tar gjerne over. Når han har støvsuget stua blir jeg takknemlig langt inni sjelen. Særlig fordi jeg vet han synes jeg er for nøye med hjemmets hygiene. Han gjør så godt han kan likevel, fordi han vet det gjør meg glad.

Jeg har en mann som spør meg hva jeg ønsker meg, og synes det er morsomt og hyggelig å kjøpe en liten (eller en stor) gave til meg. Det være seg favorittsjokoladen min eller nye ski. Han elsker å glede meg. Faktum er at jeg har problemer med å vise takknemlighet på den overstrømmende kaste-seg-rundt-halsen-på-og-skrike-av-fryd-med-tårer-i-øynene-måten som han ønsker seg. Jeg prøver å lage et glad ansikt, og jeg sier takk - tusen takk, tilogmed - og prøver å se forelsket ut og være veldig ivrig. Jeg har blitt ganske flink. Jeg VIL jo så gjerne at han skal være glad. Og han blir glad når jeg er glad. Det er bare at det ikke er naturlig for meg å hoppe og hyle og gråte av glede. Men jeg prøver. Jeg prøver å huske på å ta med små gaver til ham også, og når jeg husker det kan han stå der med tårer i øyene over en spesiell kopp kaffe og jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere i det hele tatt. Ikke gråt, ikke gråt, ikke gråt, ikke gråt - væææærsåsniiiil - er alt som lyder inne i hodet mitt, mens jeg smiler og prøver å vise hvor glad jeg er for at han er glad. For jeg BLIR glad for at han blir glad. Det er jo derfor jeg kjøpte den datamaskinen og pakken med boksere.

Jge har en mann som overøser meg med gode ord. Han blir aldri lei av å fortelle meg hvor flink jeg er, hvor pen jeg er, hvor mye han setter pris på meg. En periode med mye våkennetter i den værste babyfasen var han stadig bekymret for at jeg så så sliten ut og synes jeg burde legge meg nedpå litt. Når jeg prøvde å nekte, påpekte han mine innsukne blåringede øyne og bleke hud. Men etter at jeg en gang nevnte at det ikke akkurat fikk meg til å føle meg sexy, har han aldri nevnt det igjen. Selv om jeg vet jeg ikke alltid ser like fresh ut. Istedet forteller han meg hvor vakkert jeg gløder etter en liten ekstra blund på sofaen. Han er så generøs med komplementene at de nesten mister sin virkning. Jeg er ikke like flink til å spre gledens ord som han er. Men når jeg kommer med et komplement så mener jeg det. Skikkelig. Dessuten driver jeg å øver meg etter at Charming med tårer i øynene betrodde meg at han savnet ros og skryt og gode ord.

Jeg har en mann som liker å tilbringe tid sammen med meg. Han drar meg gjerne med på turer i skauen og sverger på at jeg kommer til å like det etterhvert. Han sitter gjerne oppå meg i sofaen også, mens vi ser på TV eller spiser usunn mat, eller helst begge deler. Samtidig. Jeg får litt noia av både teltturer og sofaklenging, men jeg prøver så godt jeg kan å like begge deler. Innimellom er det faktisk riktig godt å ligge inntil den mannen jeg elsker i en trang sofa. Og jeg HAR vært på en telttur med han og alle barna som nesten var både hyggelig og tørr. Jeg har en mann som gjerne kommer en time tidligere hjem fra jobb for å overraske meg og være sammen med meg. En mann som lett ofrer lørdagsfylla for ha familiekveld i sofakroken.

Jeg har en mann som elsker å ta på meg. Han masserer meg når han kommer for nær. Han pjusker meg i håret hvis jeg ligger stille i mer enn fem minutter. Han gir meg minst 5 kyss hver dag og enda flere klemmer. Han tar gjerne rundt meg, ser meg inn i øynene med kjærlig blikk, trekker meg mot seg og bare stirrer inn i mitt våte blikk med et kjærlig smil på leppene. Jeg prøver ihvertfall å gjøre det vått. Egentlig stirrer jeg øyet tørt og må blunke et par ganger ekstra etterpå i ren refleks. Han er så romantisk at det nesten kan bli for mye. Jeg blir faktisk stresset og irritert når jeg står bøyd over oppvaskmaskinen med fettete fat og talerkner til oppover albuene og han kommer og legger armene rundt meg for å arbryte meg i arbeidet og gi meg en romantisk klem. Også får jeg dårlig samvittighet for at jeg blir så irritert og fortyrret. Han mener det jo godt alt sammen, og jeg vet han ønsker seg at jeg skal ta like mye på ham. Han føler seg ikke forstyrret om han sitter opptatt med noe, og jeg skulle gå tilfeldig forbi og legge igjen et vått kyss. Han føler seg ikke forstyrret. Han føler seg elsket.

Tilogmed tårer er noe som flyter lett og naturlig hos Charming. Glede eller sorg. Og det ville ikke falle ham inn å prøve å kontrollere det, eller skjule det. Fy, for en styggedom. Tårer er da naturlig og sunt. La det flomme. Det må da settes pris på at han er en mann med god kontakt med sin følelser? Jeg derimot, hater å gråte. Jeg gråter helst hvis jeg er frustrert, eller sint. -Særlig det siste. Idet siste har det blitt at tårene triller oftere når jeg er såret også. Jeg hater hater HATER det. Jeg blir enda sintere av at jeg ikke klarer å ta kontroll over meg selv og tåreflommen, og det gjør ikke saken noe bedre. Dessuten er jeg stygg som juling når jeg griner. Røde prikker i hele trynet, rød og hoven nese (akkurat som om den ikke er stor nok som den er!), snørr som renner ukontrollert, og grimaser som forvrenger hele trynet mitt. Grøss og gru. Tårer av glede har jeg aldri opplevd for min egen del. Jeg er ikke av de følsomme sjelene som gråter i brylluper heller. Jeg har blitt rørt til tårer en gang. Det var da Afrodite fødte sin datter. Det var en hard, tung og ekstremt smertefull avslutning på et svangerskap og en situasjon som var over gjennomsnittet slitsomt. Fytti fader til styrke i den kvinnen. Tårer av stolthet. Jeg kan faktisk føre det på listen. Hvis man holder telling, da.

Nei, nå sporer jeg av igjen. Perfekt mann. Det var det jeg snakket om. Perfekt familiemann. Og han har valgt seg meg. Jeg burde juble. Og det gjør jeg! Virkelig! Dere må for all del ikke tro noe annet. Jeg elsker virkelig denne mannen! Han går virkelig ut av sin vei for å få meg til å føle meg elsket. Og jeg vet han elsker meg. Jeg elsker han også. Av hele mitt hjerte. Det finnes ingen andre jeg kunne ønsket å tilbringe resten av livet mitt med.

Så hvorfor ligger det et stort MEN mellom linjene her?

--Isis--

15 kommentarer:

  1. Du er heldig som har kapret han der :)
    Det er sånn en kjæreste SKAL være :D

    SvarSlett
  2. Anonym: Han er best i hele verden. <3

    SvarSlett
  3. Skjønner godt hva du mener! Noen ganger er det slik for meg også, et stort men som ligger i veien. Det er vanskelig å finne ord på det. Eller finne ut hva problemet er, men noen ganger tror jeg at problemet faktisk er meg.. Hvis du skjønner ?

    SvarSlett
  4. Kanskje du ikke fortjener han? Kanskje han er for god for deg?

    SvarSlett
  5. PrøveMamma: Det er nok litt udefinert. Kanskje vi bare er veldig forskjellige. For det er vi.

    SvarSlett
  6. Anonym: For god? Hahahaha! Du, hva tror du om meg, da? Jeg er ikke så værst selv skal jeg fortelle deg! Dessuten tror jeg ikke på at noen kan være "for god" for en annen. Kjærlighet og godhet skal ikke spares på! Det kan ikke bli for mye av det. Men det KAN være at man har forskjellige behov for hvordan den uttrykkes! :-)

    SvarSlett
  7. Begynner å gruble jeg,når du spør på den måten..
    Er det et "lurespørsmål" eller bare et genuint spørsmål?
    Hva betyr dette store MEN-et..?

    Du virker heldig med valg av mann i hvert fall! :)
    Gubben her kunne godt ha plukket opp et par tips fra denne teksten,kanskje jeg bare skal la sida stå slik at han tilfeldigvis ser det,hehe ;)

    Heidi

    SvarSlett
  8. Anonym (Heidi): Du er lur, du! ;-)
    Joda, jeg er megasuperoverheldig. :-D Han virkelig best <3

    SvarSlett
  9. Gubben min er også perfekt med et "men" mellom linjene... hmmm...

    SvarSlett
  10. Kanskje han er litt for "klissete" til tider? at det blir litt for mye kos, romantikk og tårer?

    At du vil at han skal være en manne mann innimellom, slik at når du får en klem er den skikkelig god, fordi du vet det blir en stund til den neste. For noe du får litt mer sjeldent setter du mer pris på.
    At det er du som kryper inn i hans armkrok, du føler deg trygg og bare god.
    Om du skjønner hva jeg mener? :)
    men bortsett fra det høres han helt super ut! du er virkelig heldig. :)

    SvarSlett
  11. "Nora": Er det bare at vi kvinner aldri blir fornøyde? :-P

    Tina: Jeg kan nok synes det kan bli litt mye. Men på en annen side så er det litt en vanesak også. -Så lenge det ikke er behov som man føler blir oversett, så kan man venne seg til det meste. Hehe. Men du er inne på noe, du er virkelig det altså!

    SvarSlett
  12. det er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv! har det helt likens, bortsett fra gråtingen. min samboer gråter aldri igjen.

    SvarSlett
  13. Gabrielle: Så herlig at det ikke bare er jeg som føler det sånn! :-) :-D

    SvarSlett
  14. Dette er noe av det fineste jeg har lest.

    SvarSlett
  15. Audrey: Tusen takk. *blush* Det betyr mye for meg at du sier det!

    SvarSlett