onsdag 2. februar 2011

Alle har et spøkelse i skapet. Mitt er i hodet...

Jeg er ute i skogen. Jeg går tur sammen med Charming og noen venner. Vi går på rekke, med ganske god avstand mellom oss. Plutselig henger jeg litt etter de andre, selv om jeg egentlig var midt i gruppen. Jeg er usynlig og jeg er vitne til at en mann blir drept. Jeg er ikke bare usynlig, jeg har ingen kropp. Ingen substans. Jeg flyter. Jeg er der, men jeg er der ikke. Jeg har ingen stemme, ingen vilje. Jeg bare består. Jeg ser alt i detalj, men jeg kan ikke beskrive det. Gjerningsmennene, to eller tre stykker, er ikke fokuset mitt. Når de drar sin vei etter ugjerningen, får jeg igjen substans og går bort for å se nøyere på liket. Han har en stor slagskade i bakhodet. Hjernen tyter ut gjennom store sprekker, og han blør voldsomt. Munnen er åpen i et skrik, og full av blod, men øynene er lukket. Som om han skrek sin nød i søvne. Et mareritt som ble virkelighet for den stakkars mannen. Han er lang. Og tynn. Og lite tiltrekkende, med klær som ikke helt passer. For korte bukser og en jakke som ser ut som den er laget til et barn. Altfor kort på armene, men likevel henger den rundt den spinkle kroppen hans.

Charming er plutselig ved siden av meg. Jeg vil gå. Jeg vil vekk derifra. Jeg har dårlig samvittighet, som om det er jeg som drepte mannen selv. Jeg er redd for å bli oppdaget. Redd jeg har lagt igjen spor. Enda jeg vet det ikke er jeg som har drept ham. Jeg kunne ikke reddet ham heller, i min usubstansierte tilstand. Likevel er jeg livredd for å bli oppdaget. Avslørt. Charming insisterer på at vi må ta med oss liket. Jeg har ingen god grunn for å nekte. Jeg tør ikke fortelle at jeg er redd. Jeg tør ikke fortelle om den dårlige samvittigheten. Følelsen av at det er min skyld. Jeg er så redd han skal bekrefte det. Eller tro på det. Da vil jeg plutselig være naken. Første skritt på veien til å bli avslørt for en ugjerning jeg ikke har gjort.

Vi sleper på liket en stund. Jeg er kald og klam inni meg. Tenker at nå er jeg en del av det. Nå har vi flyttet på liket. Man skal ikke flytte på liket. Man skal ringe politiet. De skulle tatt seg av det. Men jeg vet også at Charming mener det godt. Han mener det så godt fordi han er godheten selv. Han tar ansvar. Han fikser et problem, slik han alltid gjør. Men dette er galt. Jeg skulle ønske jeg kunne forklare det for ham. Men jeg vil ikke såre ham. Jeg vil ikke krangle. Etter en stund legger vi ham likevel fra oss. Selv om vi ikke har gått langt, har vi gått lenge. Med han på slep vil ikke komme fram noe sted. Bare bli gående i uendelighet. Derfor legger vi fra oss liket. Jeg er glad for å være kvitt ham. Lettet over å slippe unna. Som om det var han som fulgte etter oss, heller enn at vi slepte med oss ham.

Plutselig er vi hjemme. Det føles ihvertfall som hjemme, selv om det egentlig bare er et gigastort ukjent rom. Halve rommet er skilt med flere tynne skillevegger. Det skaper et nytt rom med masse vinkler, selv om det egentlig er en del av det store rommet. Barna er innenfor skilleveggene. Barna mine. Mine fem barn. Afrodites barn er også mine barn. Jeg elsker dem. De er mitt ansvar og min kjærlighet. Fire av barna befinner seg på innsiden av veggen. Jeg vet de er der, selv om jeg ikke vet om jeg har plassert dem der selv. Jeg har aldri vært på innsiden av veggen selv. Jeg vet ikke hvordan det ser ut der. Jeg vet bare at de er trygge. Afrodites datter løper rundt veggen. Hun leker. Hun lyser av glede. Jeg smiler. Jeg er stolt. Dette er mine barn. Mine stoltheter. Det spiller ingen rolle hvor mange jeg faktisk har båret i min mage. Dette er mine barn.

Det ryker. Store, svarte røykskyer pumper opp fra skilleveggrommet. Plutselig er det ikke så trygt lenger. Jeg er opprørt og forvirret. Jeg roper til Charming. Barna er i fare! Jeg går mot åpningen. Jeg må se hva som skjer! Afrodites datter møter meg i døra. Hun løper mot meg strålende vakker og lekende blid. Like bak henne krabber Afrodites sønn. Han ler til meg. Mine to eldste krangler om å få oppmerksomheten min. De skravler i munnen på hverandre. De har masse å fortelle. Masse de har opplevd. Alt er like viktig. De klarer ikke snakker fort nok. Så ler de. Peker på hverandre og ler og fniser. Minsten står for seg selv. Han er sjenert og full av sjarme i de mørke øynene sine. Røyken velter opp bak dem. Ingen av dem skjønner hva som foregår. De har ikke sett røyken. De føler seg trygge. De er glade. Mamma er hjemme. Jeg går mot røyken. Jeg vil finne kilden. Stoppe det. Ta kontroll over det. Barna ler og står i veien for meg. De vil jeg skal se dem. Snakke med dem. Ta meg tid til dem. Alle sammen. Jeg vil så gjerne bøye meg ned å le med dem, men røyken bak dem er svart og gjør meg urolig. Jeg må se hva som brenner.

Røyken kommer fra en stol. Men stolen brenner ikke. Det sitter en mann i stolen. Han er helt livløs. Lang og tynn og med klær som ikke helt passer. Jeg kjenner ham igjen med én gang. Han sitter med armene bundet fast til stolryggen. Bena spriker og hodet bøyer seg bakover så det ser ut som om nakken skal brekke. Det tause skriker fyller luften. Blodet har sluttet å renne. Munnen er ikke lenger full av blod. Det velter ut røyk fra den åpne kjeften. Jeg blir kald. Jeg vet med meg selv at dette liket forfølger meg. Meg. Og barna mine. Jeg kommer aldri til å bli kvitt det, for jeg vet ikke hvordan. Jeg er skyldig, uten å ha gjort noe galt. Han forfølger meg, det morbide liket. Hvor jeg enn går vil han være. Jeg vet det. Jeg skriker. Av frustrasjon. Av sorg.

Jeg er ute i skogen. Jeg går tur sammen med Charming og noen venner. Vi går på rekke, med ganske god avstand mellom oss. Plutselig henger jeg litt etter de andre, selv om jeg egentlig var midt i gruppen. Jeg er usynlig og jeg er vitne til at en mann blir drept. Jeg er ikke bare usynlig, jeg har ingen kropp. Ingen substans...

--Isis--

11 kommentarer:

  1. Åh, jeg blir så fascinert! Hvordan du ordlegger deg, hvordan du lar leseren få rom til å fantasere, tenke og gruble. I'm loving it!

    SvarSlett
  2. Kari: Tusen takk! Jeg grublet over denne en stund selv. Gjør ikke du det, når du har en livaktig drøm? En drøm du vet reflekterer det som foregår inni deg, uten at du med en gang hvet hvordan?

    SvarSlett
  3. Det var en mørk,mørk drøm..
    Jeg har lest bloggen din en stund,og elsker den!
    Måtte til og med gå tilbake og lese alle innleggene,så fascinert ble jeg :)

    Denne drømmen fikk meg til å tenke på det du har skrevet tidligere om Big Boy som tok sitt eget liv.. At det er han som er liket som forfølger deg.. Beklager hvis dette ble for personlig,men jeg måtte bare skrive det som falt ned i hodet mitt da jeg leste om drømmen din.
    Må bare si at jeg er imponert over hvor sterk du virker etter å ha opplevd så mye som du har.

    Ønsker deg alt godt :)

    Heidi

    SvarSlett
  4. Anonym: Ja, denne drømmen skremte meg faktisk såppas at jeg var rystet lenge etter at jeg våknet. Det var en veldig bra tolkning og ikke minst en god observarsjon du kom med der, og det kunne så absolutt være nettopp det du foreslår.

    Tusen takk for skryt! Jeg blir så glad når du sier du måtte lese alle innleggene! Å, du skulle bare visst hvor mye det varmer!

    SvarSlett
  5. Fint å høre at jeg ikke var helt på jordet med tankene mine da ;)

    Skryt fortjener du absolutt,denne bloggen er annerledes,morsom,pirrende og spennende. Den er akkurat det en som meg(altså en småbarnsmor med full jobb,hus og samboer) trenger i en travel hverdag.

    Noen ganger er det fint å sette seg ned og glemme alt om husarbeid,jobb,barnehage og alt mulig annet,og bare la seg rive med av alt det artige du skriver om her! :)

    Har fått noen skeptiske blikk fra gubben de gangene jeg sitter og humrer og nikker for meg selv,og ikke minst når jeg ikke klarer å holde igjen et og annet latterhikst! ;)

    Mvh Heidi

    SvarSlett
  6. Anonym (Heidi): Gubben min er rimelig skeptisk til bloggen han også. :-P Men han holder ut min trang til å trykke ut av meg alt som skjer i livet mitt på nett. Og noen ganger ler tilogmed han. Hihi.

    Skulle du gjemme på en historie selv, morsom eller herlig, så må du gjerne sende den på mail, så skal jeg legge den ut. Det er vel tross alt ikke bare jeg som har sprø historier på lager? ;-)

    Og ellers gjelder det vel å spre bloggen? :-P

    SvarSlett
  7. Det er bra at han holder ut trangen din til trykke ut av deg alt som skjer i livet ditt,for da får jo vi lesere noe artig lesestoff :)

    Hm,kanskje jeg kan klare å smelle sammen en historie en gang.. Skal tenke på saken :)
    Har aldri skrevet om sexlivet mitt før,men man har jo opplevd litt av hvert når man har vært sammen med typen i nesten 7 år :)

    Heidi

    SvarSlett
  8. Anonym (Heidi): Jeg hadde aldri skrevet om sexlivet mitt før jeg startet denne bloggen, jeg heller. ;-) Det er faktisk egentlig ikke så skummelt. :-)

    SvarSlett
  9. Har du forresten fått inn leserhistorier før?
    Kan ikke huske i farten om jeg har sett det her eller ikke :)

    Heidi

    SvarSlett
  10. Anonym (Heidi): Jeg har akkurat lagt ut en. :-) Jeg mottar leserhistoriene, leser igjennom og jobber sammen med forfatteren for å gjøre historien så utfyllende som mulig. Jeg skriver ingenting. Men jeg kan stille spørsmål som kan fylle ut "huller" i fortellingen. Jeg legger det ikke ut før forfatter er fornøyd og historien er "hel". :-)

    Selvsagt kan det hende historien er helt knall, ferdig og hel fra det minuttet jeg får den. Da legges den ut så fort jeg får endelig bekreftelse. :-)

    SvarSlett