fredag 7. januar 2011

Hush my noisy head to sleep...

Jeg ligger på sofaen. Jeg har krøllet meg sammen til å bli så liten at jeg får plass under to små tepper. Jeg fryser. Sofatrekket er grovt mot huden. Teppene er myke, men kalde. Jeg skjelver. Jeg kjenner stresset riste kroppen min som en jevn, pulserende hørbar during. Omtrent som et kjøleskap som bråker litt for mye. Klokka er 05.45. Jeg vet jeg skal opp om en time. Jeg er så frustrert at jeg nesten gråter. Jeg vil så gjerne sove. Sove skikkelig godt en hel natt. Jeg savner dyna mi og ønsker meg tilbake til sengen min. Men det er nettopp sengen jeg nettopp flyktet fra.

Jeg la meg til normal leggetid. Jeg var flink jente. Kan jeg ikke få litt søvn i belønning for det? Jeg hadde tilogmed hatt en masse orgasmer før jeg la meg. Jeg var rolig og lykkelig da jeg la meg. Hvrfor får jeg ikke lov til å sove?

Med en gang jeg lgger hodet på puta kjenner jeg stresset krype stramt oppover nakken min. Hodet setter inn turbogiret og tanker flyr ukontrollert med lysets hastighet og fart. Jeg får ikke stoppet det. Det går så fort. Det er som å prøve å stoppe en tornado med bare hendene. Tanker som får meg til å føle meg liten. Jeg gruer meg til i morgen. Jeg gruer meg til å ta den telefonen. Jeg hater situasjonen jeg er i. Jeg hater at den får meg til å føle meg like innflytelsesrik som en rotte på kongens kjøkken. Jeg hater at mine egne tanker hjelper til md å bryte ned verdigheten min. Har jeg noen verdighet?

Jeg har lyst til å krype inntil Charming. Men han er i tøysehumør. Det gjør alt værre. Så jeg holder meg litt på avstand. Jeg tror ihvertfall han mente å tulle. Det ble nesten sårede følelser av det. Men følelsene mine er okkupert av noe større, noe som legger en nummen hinne over alt. Hvis jeg bare kunne sove!

Charming sover nå. Jeg øyner håp om å sovne selv. Det er varmt. For varmt. Varmeteppet står på med for høy styrke. Jeg vt at om jeg beveger meg, åpner øynene og leter etter bryterne for å skru av, så må jeg starte helt på nytt i innsovningsprosessen. Men jeg skrur av. Charming må jo koke med varmen på full guffe! Rart han greier å sove.

En time.

Jeg reddet Charming fra kokedøden. Jeg skrudde av på min egen side ogå. Og nå er jeg lys våken på nytt, med tanker som virvler i en orkan. Jeg vrir på meg. Jeg trenger å sove. Jeg ønsker å sove. Jeg ønsker meg fri fra mitt eget hode som nekter meg søvn. Fra kroppen min som samler stress som en svamp. Jeg ligger så stille jeg kan for å ikke vekke kroppen min noe mer.

En lyd kommer fra sengen til Minsten. Å nei! Han reiser seg opp og sutrer. Roper på pappa. Men det er mamma som står opp og trøster. Pappa sover. Det er ikke så uvanlig. Lillegutten vår blir alltid urolig når pappa ikke er med på leggingen. Han vil ikke legge seg. Han vil sjekke at pappa er hjemme. Jeg løfter han bort i sengen vår og legger han mellom oss. Se! Der er pappa. Pappa sover! Minsten roer seg ned. Han legger seg til rette imellom oss. Vi prøver å sove igjen.

Men vi sover ikke. Ikke jeg. Ikke Minsten. Han nynner for seg selv. Han rakk å våkne han også når jeg prøvde å overbevise ham om å sove. Han ligger i det minste stille. Han sovner sikkert. Jeg legger meg helt inntill den lille kroppen. Jeg vil få trøst og gi trygghet. Jeg vil tenke i rette linjer. Jeg vil ikke tenke. Jeg vil bare føle. Kjærlighet. Omsorg. Jeg vil sovne inntil den lille bylten av varme og trygghet.

Jeg sovner ikke. Ikke minsten heller. Han begynne å sprelle. Han graver tærne sine inn i siden min. Han har skarpe negler. Han vrir på seg. Jeg prøver å gi ham mer plass. Har får ikke sove likevel. Til slutt legger jeg han tilbake i sengen sin. Han trenger søvn.

Men han sovner ikke. Han reiser seg opp og roper på pappa igjen. Han vil at pappa skal stå opp og trøste selv. Det var derfor han ikke sovnet imellom oss. Pappa sov. Det var feil. Jeg trøster og klemmer og stryker og forteller at det er natt og alle trenger å sove. Til slutt har jeg ikke mer å gi. Jeg legger meg i sengen og lar han sutre litt. Etter en sliten stund reiser jeg meg opp igjen og legger ham ned med et litt mer bestemt natta. Han sovner nesten momentant. Endelig. Min tur.

Tre timer.

Alene i mørket. Jeg liker vanligvis å være alene. Men i natt skjelver jeg. Tanketornadoen vil ikke stoppe. Den river opp vonde følelser. Den begynner å snakke. Du er ubrukelig, sier den. Du er liten, dum og stakkarslig. Jeg prøver å ligge helt stille. Hvis jeg ligger stille, kanskje kroppen min greier å sovne på tross av tankene? Er jeg ikke litt mer søvnig nå? Men jeg greier ikke gjemme meg fra fordømmende stemmer i mitt eget hode.

Time på time.

Har jeg sovet noe? Det kjennes ut som om jeg har ligget her i en evighet? Kanskje jeg har sovet uten å vite det? Jeg har jo hatt øynene igjen? Med øynene igjen kan jeg ikke sjekke hvor mye klokka er. Kjennes det ut som om jeg har sovet i det hele tatt? Nei. Jeg begynner å bli desperat. Jeg skjelver. Skjelvingen rister kroppen min nesten umerklig på utsiden. Det kjennes ut som en jordskjelv på innsiden.

Jeg har lyst til å legge meg inntil Charming. Jeg vil vekke ham. Jeg vil han skal legge armene rundt meg og stoppe skjelvingen. Jeg vil han skal dele varmen sin med meg. Han er alltid så varm. Jeg fryser. Jeg vet ikke om det er stresset som skaper en illusjon av kulde, eller om det virkelig er kaldt. Jeg drar dyna mer over meg. Men en glippe slipper inn kald luft. Charming reagerer på bevegelsen. Han vrir på seg i søvne. Tar med seg dyna. Jeg må åpne øynene for å finne den tilbake. Jeg river i den. Han har lagt seg utover hele senga. Skrever med bena og klør seg på ballene i søvne. Lenge. Det lager en skrapende lyd som holder på å gjøre meg gal. Dessuten blir jeg litt frastøtt av det hele. Jeg fryser. De skrevende bena løfter dyna så mye at den ikke lenger ligger tett rundt kroppen min. Jeg dytter til ham med en ene foten. Irritert. Ensom.

Han legger seg tilbake i en posisjon som tar litt mindre plass. Det spiller likevel liten rolle når han ligger langt inn på "min side" av sengen. Hold rundt meg! Trøst meg! Men han bare sover. Tankene mine river i meg. Charming slafser meg i øret.

Et svakt lys lyser opp hele rommet. Jeg lukker øynene for å slippe å se det. Det følger en advarende lyd. Svakt batteri. Den hælvetes telefonen til Charming har alltid svakt batteri. Nå kommer den til å pipe advarende hvert 5 minutt. Eller noe sånt. Jeg har lyst til å legge hodet under puta. Jeg krøller meg sammen, lukker øynene og prøver å ignorere. Jeg vet det er en lader et sted i ved senga. Den ville stoppe pipingen. Men hvis jeg åpner øynene og beveger meg for å lete etter den, vil jeg bruke enda en time på å komme inn i den søvnforberedende fasen jeg er i. Som jeg har vært i hele natten. Hvor lenge har jeg vært våken? Tidsvill prøver jeg å ignorere.

Charming lager slafselyder og beveger på seg. Jeg holder meg for ørene. Jeg hater slafsing. Ekkelt. Det vrir seg i øregangene mine. Jeg fryser fremdeles. Jeg river til meg masse dyne. Jeg orker ikke fryse mer. Jeg pakker meg inn i dyna og prøver å ignorere både slafsingen til Charming og telefonen som fremdeles blinker og piper med jevne mellomrom. Jeg prøver å ikke tenke bevisste tanker. Tornadoen har rast avgårde og nå litt i bakgrunnen av tankebildet mitt. Fokuset mitt er nok mest på irritasjonen og kulden akkurat nå. Fortvilelsen begynner å bli til desperasjon.

Jeg føler meg uendelig alene. Likevel begynner jeg å fantasere om å ha min egen dyne (vi har dobbeldyne). Nei. Jeg vil ha min egen seng. Jeg vil ha sengen min for meg selv. Jeg vil ha mitt eget rom. Da kan jeg sove. Alene. Sove. Jeg vurderer å flytte meg ut i stua. Men det er kaldt utenfor dyna. Langt å gå. Naken. Kald. Jeg kommer til å våkne. Jeg kommer ikke til å sove i stua heller. I morgen vil jeg sove i stua. Stua. Alene. Minsten begynner å vri på seg igjen. Shit er klokka så mye?

Et sårt hulk glipper ut av meg mens jeg vrir på meg for å finne en mer behagelig stilling. Ingenting er behagelig. Stresset i kroppen har nådd et kresendo. Jeg kjenner en klump i halsen. Charming våkner av lyden og spør hva som er galt. Er det noe galt? Alt er galt. Jeg har ikke sovet! Jeg høres sur ut. Irritabel. Jeg er egentlig desperat. Jeg vil sove! Etter en kort, sur samtale legger han seg og sover videre. Jeg klarer ikke mer. Jeg reiser meg og går ut i stua. Legger meg på sofaen. Jeg skjelver. Jeg kan faktisk høre at kroppen min durer som et kjøleskap som bråker for mye. Sofaen er grov mot huden. Teppene er myke, men kalde. Jeg kommer ikke til å få sove. Men jeg er i det minste alene. Jeg puster. Klokka i stua tikker beroligende til den sjelvende skikkelsen på den grove sofaen. Jeg prøver å slappe av. Puste. Jeg tenker ikke lenger. Tankene ble igjen på soverrommet. Men stresset fulgte med ut. Klokka beveger seg sakte, men altfor fort. Jeg vet at Minsten våkner hvert øyeblikk. Nå. Jeg hører at han sutrer. Han sutrer alltid når han våkner. Jeg står opp og går på badet. Drar ut tiden bare et minutt eller to. Kveler sjelvingen. Struper stresset. Setter på smilet.

Jeg er klar.

-Hei, gutten min! Sovet godt?

--Isis--

4 kommentarer:

  1. Helt fantastisk skrevet! Vet ikke hva mer jeg kan si enn det jeg. Alt jeg vet, er at dette tok fatt i meg, rørte meg på en måte. Måten du fikk fram moren i familien, måten du fikk fram hva som foregår i hennes hode samtidig som hun er en lykkelig mor til sin sønn. Kontrasten på slutten var prikken over i'en for min del.

    Jeg kjenner i hvert fall på meg selv at det er så godt å lese slike blogger hvor gode, ekte, realistiske historier kommer fram, som i tillegg er kjempe bra skrevet!

    SvarSlett
  2. Kari: Tusen tusen takk! Jeg var litt usikker på om jeg skulle legge det ut, ettersom det bryter med tematikken på bloggen i utgangspunktet. Men det er jo en del av alt, dette også. -Så jeg la det ut. Når jeg får kommentarer som dette, blir jeg jo kjempeglad jeg gjorde det! :-)

    SvarSlett
  3. Du er utrolig flink til å skrive, til å beskrive følelser!
    Jeg fikk følelsen av at det var en av mine søvnløse netter da jeg leste dette..
    Håper du sover bedre i fremtiden! :)

    SvarSlett
  4. Marit: Det håper jeg du gjør også. Ingenting er mer frustrerende enn å prøve å sove uten å få det til!

    SvarSlett