lørdag 4. juni 2011

Livets tøffeste jobb

Jeg vet at jeg forsømmer bloggen folkens. Det er ikke med vilje, det er bare fryktelig travelt for tiden. Jeg må ha ro på meg og tid for meg selv for å klare å samle tankene lenge nok til å få alle ideene i hodet ned på papiret. -Det er ikke mange ledige minutter jeg har, og de jeg har varer bare lenge nok til at jeg får startet på et innlegg som jeg må legge bort etter å ha skrevet halve innlegget. Men jeg tenker masse, og jeg sniker meg til litt tid her og der. Plutselig blir det en hel, sammenhengende tekst av det. For tiden dreier tankene mine seg mer om forhold enn om sex, selv om temaene jo naturligvis går over i hverandre.

Jeg synes det er fryktelig vanskelig å være i et forhold. Det er konstant jobb å holde det glidene på skinner og det er stadig noen hakk som gjør at toget nesten glir ut av sporet. Bare det å snakke med hverandre kan være vanskelig. Åh, jeg mener ikke sånn snakke om vær og vind og tanker og innfall. Jeg mener det å snakke om hakkene i skinnegangene. Hvorfor de er der. Hvem som er skyld i dem.

Selvinnsikt.

Stort og vanskelig ord med en masse alvor og smerte. Men jeg har aldri lært så mye om meg selv som i det forholdet jeg er i nå. Jeg er konstant nødt til å gå inn i meg selv og lete etter feil ettersom jeg iblant er usikker på om jeg er gal, eller om jeg er så virkelighetsfjern som jeg får beskjed om at jeg er. Og jeg har flere ting å jobbe med. Absolutt.

Men det jeg faktisk mest har kommet fram til eller timesvis og timesvis med selvgransking er at jeg er ei knakende bra dame! Det sier jeg med jubel og stolthet i stemmen ettersom jeg selv kjenner min egen fortid fylt med usikkerhet og manglende selvtillit. Jeg har en masse kvaliteter jeg er stolt av og først og fremst er jeg vanvittig sterk. Jeg er fornuftsorientert, selv om jeg setter magefølelse og intuisjon høyt og ofte stoler blindt på disse egenskapene. Jeg er flink til å se ting objektivt, og mer og mer så ettersom jeg får øvelse i å se meg selv utenifra. Jeg lar meg sjelden lure og selv om jeg er lett å sjarmere er jeg ikke naiv. Kanskje litt lite naiv egentlig.

Faktisk er jeg så sterk at jeg grenser mot kjølig. Det skremmer meg samtidig som det gjør meg trygg i meg selv og mitt eget overlevelsesinstinkt. Jeg har opplevd smerte før. Jeg taklet det. Jeg kan takle det igjen - hvis jeg må. Jeg vet med meg selv at det går over. Normaliseres. Blir hverdag. Blir en ny start.

Kanskje jeg ikke er skapt for forhold. Jeg har vært i forhold mesteparten av mitt liv. Med det var et velsignet halvannet år hvor jeg bare lekte rundt som singel. Det er det beste halvannet året i mitt liv. Jeg ELSKET å være singel. Jeg blomstret og glødet og gjorde ting jeg hadde lyst til. Impulsivitet. Jeg tilbrakte dagene med venner. Spesielt mye tid ble brukt sammen med Mina, men jeg slang meg med på turer og fester og festligheter der jeg så en mulighet. Og mulighetene var uendelige. Det var alltid noe jeg var invitert på. Alltid noe jeg planla for min egen del. Alltid noe jeg gledet meg til. Alltid noe jeg koste meg med. Jeg lekte, danset og var mitt normale oppmerksomhetstiltrekkende selv. Levende.

Frihet.

Hvor mye av seg selv er det forventet at man skal legge bort når man går inn i et forhold? Det spørs på forholdet, kan man kanskje svare. Men nei. Jeg har vært i tre lange, seriøse og svært forskjellige forhold. Jeg har lagt vekk en hel meg hver gang. Det er bare en liten del som blir igjen. Resten blir satt bort til fordel for "dama til" eller "mamma" eller "venninnen" eller "den voksne og fornuftige" eller....sider av meg selv alt sammen. Sider jeg liker og er stolt av. Men alle er bi-sider av meg. Jeg har lett for å føle meg fanget og kvalt når jeg er i forhold.

Kanskje jeg bare ikke egentlig liker å forholde meg til en spesiell person hele tiden. Kanskje jeg ikke er skapt for å spørre om lov til å gjøre ditt eller datt, eller om det passer at jeg drar hit eller dit, eller om det er greit at jeg inviterer med meg ei venninne hjem. Jeg har stor forståelse for at man skal gjøre nettopp dette i forhold. Men det får meg til å føle meg umyndig. Selv kan jeg ikke fordra at typen min plutselig stikker av eller lager planer som jeg får høre om i siste liten. -Og jeg hater meg selv for at jeg bryr meg noe om det. Hvem er jeg til å tro jeg har rett til å ha kontroll over hans liv? Det er bare det at det er fryktielig vanskelig å ikke forholde seg til hverandre når man hele tiden må planlegge rundt hverandre. -Og det må man når man har barn.

Forståelse

Hvorfor er det så vanskelig å respektere et menneske for den det er? Og hvor går grensen mellom å tilpasse seg hverandre (som er greit, og går sammen med at man må forholde seg til hverandre), og å forandre seg for den andres skyld? Når vi krangler, jeg og Charming, så sirkler kranglene stadig rundt de samme temaene. Vi blir ikke enig, og det er tydeligvis vanskelig å bli enig om å være uenig. -Et uttrykk jeg forøvrig får helt frysninger av på den gale måten. Hver gang vi legger et tema død, så lever det bare videre gjennom småspydige kommentarer, vitser og latterliggjøring. Hvem sitt problem er det egentlig når ting taes personlig? Hvordan gjenkjenner man en personlig kommentar fra en kommentar som bare slipper ut litt damp?

Hva er greit å føle? Er det greit å føle frustrasjon? Er det greit å snakke om det? Er det greit å slippe ut damp? Man burde selvsagt alltid prate sammen i høflige former og innenfor kontrollerte rammer. Men det er vanskelig å alltid være høflig når man investerer så mye følelse i den andre parten. Og uten å investere følelser i hverandre blir forholdet så kjølig at det ikke lenger er et forhold.

Da jeg var rundt 14 lånte jeg en bok på biblioteket som het "kunsten å krangle". Jeg synes den var morsom. Nå, mer enn ti år senere kjenner jeg meg igjen i boken og synes ikke lenger den er like morsom. Jeg innser at selv om den hadde en humoristisk tone, så var den skrevet i fullt alvor.

Forhold generelt er en kunst. Den kan være vakker og romantisk, eller den kan være forvirrende og provoserende. Men en ting er sikkert: det er så stappfult av følelser at fornuft nesten ikke får plass. Selv i de mest fornuftige forhold (som jeg selv egentlig mener at jeg har!) tar følelsene helt over iblant. Kanskje følelser ikke går sammen med fornuft? Kanskje det er som olje og vann? I såfall har jeg ingen idé om hva man skal tilsette for å klare å blande dette sammen til noe smart. For man kan ikke kutte ut det ene til fordel for det andre.

Uten fornuft blir alt kaos.

Men uten følelser blir det ingenting.

Så gi meg tålmodighet. For jeg suger i denne leken.



--Isis--

Når trives du best? Som singel, eller i forhold?

5 kommentarer:

  1. Jeg trives best i forhold. Det er sikkert fordi jeg så dårlig selvtillit og aldri føler meg trygg og komfortabel alene.

    SvarSlett
  2. Jeg vet faktsk ikke.. Er bare atten år nå og har baby med forloveden min. Synes det er så vanskeli å være i forhold, og ting er spesielt vanskelige nå siden jegirriterer meg over alt fordi jeghar etstørre prblem som ligger og ruger "inni" meg. Nemlig at jeg er deprimert, og det henger igjen enda nå, snart et år etter fødselen. Kjæresten vil skjønne det, men det er nok vanskelig. Uansett, det har gått hardt utover forholdet ja. Men vi er fortsatt glade i hverande, og det går bedre nå enn for et halvt år siden.
    Christine

    SvarSlett
  3. Dere skriver så utrolig bra, og nok en gang kjente jeg meg veldig godt igjen i teksten.
    Håper du finner ut at det som er best for deg og dere. Det skal være følelser, men man skal ikke gå på tå hev heller.

    Hilsen nyseparert følelseskrasjer..

    SvarSlett
  4. Sigridsn: Kanskje du har godt av å være litt mer alene? Kjenne på hvordan du kan vokse og blomstre som deg selv? Jeg mener ikke å oppmuntre til å bryte opp forholdet du evnt er i, bare håper du greier å finne trygghet i deg selv. Det er så fantastisk å vite at man er god nok som man er!

    Anonym: Å være 18 år med en liten baby er tungt nok i seg selv om ikke du skal ha en depresjon på toppen. Jeg håper du får hjelp for det så du slipper å bære det alene. Kjæresten din kan umulig virkelig forstå deg, slik du nevner. -Selv om han prøver. Depresjon er fryktelig alvorlig og kan ødelegge for de beste...og for de rundt. Du er den viktigste personen i ditt barns liv, men enda viktigere: du er den viktigste personen i DITT liv! Prioritér deg selv først, alltid. -Ellers har du ingenting å gi til andre!

    Huldra: Det er balansegangen som er vanskelig, er det ikke? Jeg visste at forhold var jobb allerede fra da jeg var liten. Men er det verdt det? -Det er det som er spørsmålet. ;-)

    SvarSlett
  5. Jeg liker best å være i et forhold som er trygt og godt enn å være alene. Jeg har vært sammen med min nåværende samboer i over 3 år og vi har en datter sammen. Jeg kunne ikke tenkt meg å være singel i det hele tatt! :)

    SvarSlett