Childhood love

Jeg fikk min første kjæreste da jeg var 16 år. Han var mitt første kyss, han var den som tok jomfrudommen min, han gav meg mitt første barn, han var årsaken til min første (og eneste) abort, han ble min første ektemann og min første skillsmisse og dermed også min første kjærlighetssorg. Før jeg traff ham hadde jeg ikke engang flørtet med noen andre. Men jeg hadde vært forelsket. Avstandsforelsket.

Åh, Marius Kolmen.

Min første forelskelse hadde baktus-sveis, føflekk på kinnet og en skjev tann som gav et utrolig sjarmerende smil. Han var kongen i klassen. Klassens ramp. Og han kunne få meg til å le! Åh, hvor han kunne få meg til å le! Jeg var 11 år og forelsket. "Åh, Marius, du er så morsom!", utbrøt jeg en gang da han hadde sagt noe morsomt og fått alle til å le. Igjen. Av en eller annen grunn sluttet han å smile da jeg sa det. Det kan ha vært det betatte ansiktet mitt som satte han litt ut, kanskje. Eller det kan ha vært bare rett og slett at det var jeg som snakket til ham.

Det finnes ikke noe værre i hele verden for en 11-åring enn å være forelsket i en av mobberne dine.

Avstandsforelskelse. Jeg kunne sitte å se på Marius i øyekroken hele dagen. Det var vanskelig å følge med på undervisningen, og hvis han kom for nær turde jeg ikke puste. De andre jentene i klassen begynte å snakke om gutter. Og sminke. Men jeg nektet for at jeg interesserte meg for sånt og holdt meg helst alene.

Jeg ville ikke være med på klassetur. Men læreren min mente at jeg burde. Og når hun mente jeg burde, så måtte jeg. Jeg grudde meg. Opp på fjellet i en hel uke sammen med 14 andre unger for å føle meg alene. Hele døgnet. Og uten å få pause fra Marius. Marius ville være der. Hele tiden. Og det ville være vondt. Uendelig godt. Og forferdelig vondt. Åh, så vondt det gjorde når han så på meg med foraktelig blikk. Så liten jeg følte meg. Så dum. Så stygg. Så alene.

På bussturen opp krøp jeg sammen i setet mitt og prøvde å ikke synes så godt. Marius og de andre guttene gikk opp og ned i midtgangen og snakket med jentene. Og hverandre. De lo. Masse. Og snakket så høyt. Så høyt at jeg ikke kunne unngå å høre. Og le. Jeg også. Alene. Utenfor. Jeg hadde med meg et kamera. Blitt utstyrt av mamma før jeg dro med beskjed om å ikke bruke opp hele filmen første dagen. Jeg tok tre bilder på bussen. Ett av Maria som sov. Ett av Silje, som satt i setet ved siden av meg. Og ett av deg. Jeg måtte bare ta bilde av deg når du lo. Du så meg idét jeg løftet kamera og sluttet le. Men jeg var rask.

Bildet viste en gutt på 11 år, med baktussveis som kikket rett i kameraet med et halvsmil.

Jeg elsket det bildet helt inn i ungdomskolen. Da viste jeg det til kjæresten hans. Hun fniste av hvor søt han hadde vært med baktussveis og viste det til ham smilende. Jeg følte meg nesten akseptert som en av gjengen. Helt til han rev det i stykker. Jeg burde jo sett den komme. Gutter er fjortiser de også.

Jeg var en freak på skolen. Barneskolen opplevde jeg som traumatisk. I ungdomskolen fikk jeg meg et par venner for første gang. Vi var freaker alle sammen på hver vår måte, og egentlig passet vi dårlig sammen. Men istedet for å være alene hver for oss, var vi nå alene sammen. Vi var en ivrig gla'kristen, en hadde et vanskelig hjem med en mor som sjelden virkelig var tilstede, en av oss var oppvokst i et kristent hjem men stilte spørsmål ved sin egen tro og var i opprør mot de verdiene hun var oppvokst med. Den siste av oss var så spesiell at ingen av oss egentlig kjente henne. Det virket rett og slett som at hun ikke hadde noe interessant å bidra med!

Vi diskuterte ikke gutter, fyll og ekperimentering. Vi diskuterte religion, samfunn, medmenneskelighet, verdier, skolefag og prosjekter. Vi var på mange måter eldre enn alderen vår skulle tilsi, men hver for oss boblet fjortisen under overflaten. Tenåringen. Hormoner og følelser. Ting vi stadig kjente på, men som vi aldri snakket om.

Og jeg drømte om Marius. Fantaserte og kikket og stirret og lengtet. Åh, så kåt jeg var. Åh, så vondt det var at han ikke engang ville se på meg. At han ble flau av å være i nærheten av meg. Åh, så pen han var. Så kjekk i saggebukser og caps. Så facinerende sjamerende med det skjeve smilet som han aldri sendte i min retning. Så morsom når han opptrådde som klassens klovn. Selv da han gjorde narr av meg i alles påhør barnket hjertet mitt for ham. Jeg kikket på han i friminuttene. Misunnelig på Hilde, kjæresten hans. Misunnelig på alle han snakket med. Smilte til. Lekte med. Flørtet med.

Ubesvart kjærlighet er den som varer lengst. Med unntak av tapt kjærlighet som varer evig.

Det var deilig smertefullt gjennom hele ungdomskolen. Freaken i meg fikk utvikle seg slik den ville, dog. Og jeg ble etterhvert nesten likt. Respekten økte med gymkarakteren min ettersom jeg turde vise meg som den jeg var og fant trygghet i min egen freakishness. Men Marius så aldri i min retning. Jeg tror jeg sa to ord til ham gjennom hele ungdomskolen. Hvis jeg i det hele tatt hadde noen form for kommunikasjon med ham i det hele tatt.

Siste dagen på ungdomskolen hadde jeg absolutt ingen sentimatale følelser og stakk bare raskt innom for å hente vitnemål og dra igjen. Jeg himlet med øynene over alle tårene som sprutet på alle kanter der elever og lærere tok farvel. Jeg var bare glad det var over og verdiget ikke et blikk til hverken lærere eller gamle medelever. Endelig skulle jeg velge egen studieretning. Endelig skulle jeg begynne på nytt. I en klasse med nye elever.

Det er bare skjebnens ironi at Marius havnet i akkurat samme klasse som meg. Like kjekk, like sjarmerende og like fuckings ignorant.

Det var året jeg fikk meg kjæreste for første gang. Det var året freaken i meg fikk blomstre i solen. Det var året jeg ble lagt merke til som både kul og morsom - til min store overraskelse. Men ikke av Marius. Han hadde vokst opp med en flau følelse av å ha noen som helst relasjon til meg. Den forsvant visst ikke bare fordi alle andre nå synes jeg var gøy å være i nærheten av.

Året etter bytter jeg skole nok en gang for å fortsette på en smalere studieretning. Endelig kom jeg i en Mariusfri klasse. Jeg så ham i skolegården nå og da. Han hadde visst byttet til samme skole. Men det var enkelt å unngå ham. Og jeg var like nøye på å unngå ham, som han var på å unngå meg.

Etter dette så jeg ham ikke igjen på årevis. Jeg fikk barn og tok pause fra studier. -Og da jeg startet på dem igjen..hvem tror du befant seg på samme fuckings høyskole som meg? Jeg krysset ham i gangene hver dag. -Vel, ihvertfall skyggen av ham. Essensen var vel en plass inne i den nå tykke lille kroppen. Han gikk fremdeles med saggebukser, og han hadde visst tatt fram baktussveisen igjen. Det skjeve smilet var skjult under et tykt helskjegg som ikke var helt flatterende og fikk ham til å se ut som en uteligger.

Jeg måtte smile for meg selv. Og jeg kunne ikke hjelpe for å tenke på hvordan det ville vært å faktisk ende opp med den lille fete dvergen. Han kjente meg igjen. Jeg så det glimte i øynene hans. -Før de igjen ble glassaktige og så igjennom meg. Jøss. Ti år er gått siden vi sluttet på ungdomskolen og du kan fremdeles ikke møte blikket mitt, tenkte jeg. Og smilte.

Det er godt å se at du som jeg beundret så kraftig i barndommen viser seg å være en kjedelig boms. Mens jeg selv ble ydmyket nok til å utvikle meg, til å ville bli den beste versonen av meg selv. Den gangen var det du som var kjekk og sjarmerende. I dag er du et sjeggete, halvfeit troll som ingen legger merke til. Jeg var en usikker grå mus med merkelige meninger og snåle interesser. I dag er jeg i bedre form enn jeg noengang har vært fordi mine snåle interesser gav meg ambisjoner. Jeg er trygg i meg selv, jeg er intelligent og jeg kjenner min egen verdi.

Jeg vant.

Sucker!

--Isis--

Hvem var det du hatet å elske, eller elsket å hate mens du gikk på skolen? Og hvordan går det med dem i dag? Hvem var du på skolen, og hvordan går det med DEG i dag?