Ettersom jeg ikke hadde noe å bidra med på utseende-fronten har jeg lært meg å bli morsom og underholdene istedet. Men så har det vist seg at jeg egentlig ikke var en så grå mus som jeg trodde. Folk var nok helst bare litt forsiktige rundt meg fordi jeg var så "ordentlig".Det forandret seg imidlertid med tiden. Det er fremdeles jeg som er "den smarte" i familien. Og min elskede lillesøster som er "den deilige" med flest beilere. Jeg følte at jeg bare tiltrakk meg alle raringene. Alle de mest desperate. Det var veldig få av "de kjekke" eller "de populære" som så min vei. Ihvertfall var det sånn jeg opplevde det.
Det har jeg også skjønt kom an på hvilket miljø jeg beveget meg i. Jeg har alltid vært en loner. Jeg følte meg aldri hjemme der jeg vokste opp. Jeg følte meg som en freak bare fordi jeg hadde ambisjoner. Fordi jeg ikke interesserte meg for mekking av bil, styling av bil eller råning. Jeg interesserte meg også veldig lite for blondt hår og løsnegler. Jeg interesserte meg for intellektuelle temaer og istedet for å være penest eller kulest (pen var jeg jo ikke, etter min egen mening, og kulhetsfaktoren var totalt fraværende - også etter min egen mening) ville jeg være flinkest, smartest, mest kunnskapsrik. Det blir folk flest skremt av. Ihvertfall der jeg vokste opp. Og folk med normale sosiale antenner holder seg unna folk de ser på som annerledes eller truende. Det er faktisk ikke så kult å være sammen med noen som er veldig mye smartere enn deg og snakker med ord du knapt forstår og kan diskutere temaer du helst ikke vil tenke på.
De som er utstyrt med litt mindre sosiale ferdigheter, de bryr seg imidlertid ikke om sånt. De ser en de liker og går etter det. De er ikke redde for avvisning. De er vant til det. De er heller ikke redde for å føle seg som idioter - enten fordi de stort sett føler seg som idioter hele tiden og vet hvordan de skal takle det, eller fordi de ikke vet at de sier og gjør ting folk oppfatter som merkelig.
Disse menneskene er også gjerne spesielt påtrengende og tar ikke nei for et nei om du ikke er veldig klar og tydelig. Hint og kroppsspråk funker dårlig. Høflighet virker mot sin hensikt. Og de er utholdende. Meget utholdene.
En gang traff jeg en kamerat av broren min på en fest. Jeg hadde aldri sett ham før, og pratet generelt lite med han på festen fordi jeg fant ham ikke spesielt interessant. Men fordi det var broren min som var sjåfør var det naturlig at vi på vei hjem fra festen satt i samme bil. Der pratet han ivrig med meg og jeg er høflig mot de fleste, så jeg pratet naturlig tilbake. Han prøvde å få meg til å bli med ham hjem. Det svarte jeg nei til. Han spurte om nummeret mitt. Men jeg tøyset det bort og leverte det ikke ut.
Det stoppet imidlertid ikke sjarmisen. Han greide å få nummeret fra min bror og begynte å sende meldinger. Jeg svarte, men alltid kort og avvisende. Etter noen få meldinger fram og tilbake sluttet jeg å svare. Da ble det stilt en stund. Så kunne det gå et halvt år, også fikk jeg plutselig melding igjen. I mellomtiden hadde jeg slettet nummeret hans og husket ikke navnet hans for fem øre, så da han sendte meldig og spurte hvordan det gikk, så svarte jeg naturligvis at jeg ville vite hvem som spurte. Navnet jeg fikk var helt ukjent, men han forklarte meg at vi kjente hverandre fra kjøreturen hjem fra akkurat den festen. Aha. Åh, nei. Etter noen få høflige meldinger fram og tilbake sluttet jeg igjen å svare. Og det ble stilt. Halvannet års tid senere fikk jeg plutselig meldig på nytt. Igjen hadde jeg glemt navn og slettet nummer og hele regla startet på nytt. Dette gjentok seg med jevne mellomrom i flere år. Helt til jeg flyttet fra byen. Etter det har jeg ikke hørt noe og priser meg lykkelig for nettopp det. Jeg har aldri sett fyren bortsett fra den ene festen for mange år siden.
Han er ikke den eneste som har holdt på slik. Hva er det med disse guttene/mennene? Har de en egen bok hvor de skriver ned navn, telefonnummer og en beskrivelse av utseendet og hvor man har treftes? Jeg kan forstå at jeg er en person folk ikke glemmer så lett, for jeg er...levende. -Men ærlig talt! Når jeg omtrent ikke har snakket med mennesket?Det drøyeste jeg har vært borti var å bli stalket av en fyr som aldri har møtt meg. Han så meg i russetoget. Han stod altså i folkemengden og så på russetoget. -Og han la merke til meg. Han kjente tilfeldigvis ei jente i klassen min og hadde greid å fiske til seg telefonnummeret mitt fra henne. Så begynte han å ringe. Han hadde lagt merke til meg og han synes jeg var fin. Han hadde snakket med klassevenninnen min og fått høre at jeg var ei bra dame, så han lurte på om vi kunne treffes. WTF? NEI! Å ringe totalt ukjente mennesker og be dem ut på date er ingen god idé. Problemet var at han ville helst ikke legge på, og jeg, som ikke er vant til at folk prøver seg på meg, og dermed har svært liten erfaring med kald avvisning greide ikke å avslutte samtalen naturlig, dermed snakket vi en en time! Det vil si. Han pratet. Og spurte meg om...meg. Og jeg svarte kort og prøvde egentlig å avslutte samtalen hele tiden.
Til slutt fikk jeg da lagt på. Men han ringte igjen. Og igjen. Og det var tydelig at han mente vi var blitt gode venner etter et par samtaler. Jeg begynte å ikke ta telefonen når han ringte (det tok meg et par ganger å kjenne igjen nummeret). Det spilte liten rolle, for han la igjen beskjed på svareren min, han. Jeg ringte naturligvis aldri opp igjen. Men denne fyren var virkelig utholdende. Han var helt ufarlig. Jeg kan merke sånt. Han var bare veldig ivrig og hadde vel kanskje de absolutt korteste sosiale antennene jeg har vært borti.
Etter en stund sluttet han og ringe og jeg slettet nummeret i forbinnelse med mobilskifter. Plutselig ringte han igjen. Et år etter. Halvannet år etter. Tre år etter. Noen ganger beruset. Andre ganger edru.
Ting skjedde i mitt liv. Jeg fikk kjæreste, jeg flyttet litt på meg. Jeg fikk barn. Og en kveld ringte han lovlig sent, passelig beruset. Det var hei og lenge siden vi pratet og hvordan går det med deg og skal vi ikke treffes en dag. Jeg kjente at jeg denne gangen ikke bare ble frustert og synes synd på ham. Jeg ble mektig irritert. Det blir man når man har små barn og søvn er luksus. Babyen lå på samme rom som meg, i sin egen seng, og jeg var livredd for at han skulle våkne da telefonen ringte. (jeg skulle selvsagt skrudd lyden av, men ærlig talt - folk flest ringer meg ikke i fylla midt på natten)- Hvorfor ringer du nå? Jeg har ikke snakket med deg på mer enn et år og du velger å ringe nå? Jeg kan ikke snakke nå. Jeg sover og du risikerer å vekke babyen!
- Baby?
- Ja, baby. Baby er det som skjer med voksne jenter iblant.
- Har du kjæreste også, da?
- Absolutt.
- Åja. Unnskyld.
Etter det har jeg ikke hørt noe. Og av en eller annen grunn tror jeg det var det siste jeg hørte fra ham.
Takk og pris.
--Isis--
Hva er din mest innpåslitne opplevelse?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar