Relationshipstatus

Som jeg skrev tidligere har jeg og samboer hatt det litt vanskelig i det siste. Ble til slutt enige om å jobbe med oss selv framover i stedet for å gå for den harde løsningen det er å gjøre det slutt. Vel, just nu så går det ganske bra her i gården. Den siste uka har vært fin. Vi har ikke plaget hverandre med unødvendigheter, og dermed vært blide på hverandre hele tiden. Det er jo behagelig å slippe å være irritert i tide og utide,noe jeg har en vane for å være.

Sexen har vært laber en stund. Hvordan mitt sexliv er har en stor sammenheng med hvordan jeg har det ellers i forhold til kjæresten. I sånne kjipe perioder hvor vi er mye uenige og han gjør ting jeg ikke liker, går jeg rundt og er sur på han hele tiden. Selv om jeg kanskje ikke alltid viser det (veldig dumt, jeg vet). Da er det slik at hvis han har lyst på sex og prøver seg, blir jeg avvisende. Saken er at jeg orker ikke å late som om jeg har lyst på han når jeg er sur og frustrert over dumme ting. Jeg kan tenke på ting hele dagen, og være lei meg for det som ikke funker mellom oss. Og når kvelden kommer og han vil ha sex, så fylles hodet mitt med triste ting. Og irriterende ting. Mens han ligger der og prøver, ligger jeg og kan ikke fatte at han glemme alle problemene. Jeg må ha det bra når jeg skal ha sex! Jeg må føle glede overfor mannen, og føle at nå har vi det fint. Da får jeg lyst til å kysse. Være god mot han. Ta imot hans kjærtegn på kroppen min. Men har jeg det ikke bra så stopper hele systemet opp. Jeg klarer ikke fake gode følelser. Da sier jeg heller nei.

For noen dager siden så hadde vi sex for første gang på en stund. Det er fint å komme over kneika igjen. Så hadde vi sex igjen i går. OG i dag. TRE ganger i dag. Det var veldig hyggelig. Late søndager i senga er deilig. Fisting er noe jeg ikke skjønner meg på forresten. Bare sånn for å hoppe veldig fra ett tema til et annet. Jeg satt på kne og han fingret meg. Han brukte tre fingre, og klarte å få inn en fjerde til slutt. Jeg følte at jeg holdt på å revne, samtidig som det var godt. Godt-vondt. Men jeg fatter ikke hvordan i helvete noen får en hel knyttneve oppi fitta. Jaja, dem om det. Det er nok ikke noe for meg, hehe.

Vi har flere positive ting å se fram til i høst så jeg håper ting fortsetter riktig vei.

Ønsker dere alle en fortsatt fin sensommer. Været er så klart bedre nå som jeg er ferdig med ferie.. ;)

♥ Venus ♥

Working on it...

Det måtte komme en dag. Jeg vet det har ligget i lufta en stund, men jeg har ignorert det. Ikke orket å ta fatt i problemene. Det er de samme kranglene vi alltid har hatt, men nå som det har vært ferie toppet det seg. Klassisk. Krangler og diskusjoner på ferietur. Irritasjon over den andre som ikke kan skjerpe seg. Fortvilelse over seg selv og sin manglende evne til å se gjennom fingrene på ting. Det er jo ferie. Husk at du har gledet deg til ferie helt siden vinteren. Må ikke ødelegge alt nå. 

Men så klarte jeg ikke la være. Hva har skjedd med meg? Hvorfor har jeg blitt et snerpete, masete hespetre av ei kjærring? Skulle tro jeg var tjue år eldre enn det jeg er. Uptight er hva jeg er. Streng. Prøver å kontrollere samboeren. Kjører meg fast i mitt evigvarende oppførselsmønster. Gjør ting som samboeren hater, og derfor klarer ikke han heller forandre seg når han ikke ser forandring hos meg. Jeg vet jo selv hva jeg har å jobbe med. Vet hvilke ting som er lettest å begynne med. Derfor skriver jeg litt om det. For å minne meg selv litt på at jeg skal gjøre prøve å gjøre forandringer i tiden framover.

Vi satte oss nemlig ned og hadde "the talk". Jeg følte at jeg var med i en film. At det ikke var virkelig. Plutselig måtte vi bli enige om at "we need to talk". Vi gjør aldri slik. Så at vi satt og snakket om hvordan vi i praksis skulle gjennomført et brudd, var bare surrealistisk ut av en annen verden. Jeg hadde så dårlig samvittighet for at jeg har tenkt igjennom det så mange ganger før. Men jeg er ikke klar for å gjøre det slutt nå. Vi ble enige om å gjøre en innsats begge to for å forbedre forholdet. Så nå skal det jobbes med. 

We're working on it. Wish us luck. 

♥ Venus  ♥

Ingenting sier sex som "Jeg tenker å forlate deg"

Det er ikke noen hemmelighet at jeg synes forhold er vanskelige greier. Så vanskelig er det, at jeg ikke vet om jeg er kvinne nok til å takle det. Til å beholde et forhold. Ta vare på det. Det er så eksepsjonelt vanskelig å være en god kjæreste. Det er så mye å forholde seg til. Så mange uskrevne regler. Så mange måter å se ting på. Så mye å sette seg inn i ved partneren sin. Så mange fristelser der ute.

Jeg gjør så godt jeg kan. I really do. Men jeg klarer ikke alt alene. Og noen ganger er det vanskelig å sette ord på hva som er galt når man har en så tilsynelatende perfekt Charming som alltid gjør de rette tingene. Det er rett og slett vaskelig å sette fingeren på det. Man bare går med nagende følelse av at noe er veldig galt. Og alt du greier å si som forklaring på det hele er at "vi passer ikke sammen".

Det er så mye fininnstilling som må til. Akkurat som på en gammel radio med sånn hjul for å stille inn manuelt. Noen kanaler skurret alltid.

Så hadde jeg til slutt fått nok. Jeg kjente at følelsene ble så kalde at det omtrent bare var fornuft igjen. Fornuft og tristhet. Så jeg bestemte meg til slutt for å si ifra at han måte flytte. At vi måtte gi slipp på hverandre. At jeg ønsket meg friheten min tilbake. At jeg ønsket meg selv tilbake. At jeg ble en dårligere mor av å gå å slenge som en fille. Sur og ensom. Kanskje jeg ikke er skapt for forhold. Kanskje. Det var greit, kjente jeg. Jeg likte meg selv best alene likevel. Ihvertfall slik det var nå. Nei. Ikke mer. Jeg var sliten. Ferdig. Hvis du ikke flytter, så flytter jeg.

Charming stivnet. Det var trist. Men jeg hadde bestemt meg. Og plutselig greide jeg å sette ord på den store klumpen inni meg. Den klumpen som har vært der i over et år. Ordene. De riktige ordene.

Det var helt magisk.

Jeg nådde fram til Charming. Han skjønte. Plutselig. Plutselig skjønte han. Han som aldri skjønner. Han som sliter så veldig med å sette seg inn i min situasjon. Han forstod.

Og plutselig hadde jeg en pikk i ræva. Oppetter veggen med stjerten i været.

Jeg er usikker på hva som skjedde. Jeg husker ikke alt imellom. Men jeg husker jeg hadde mensen. Charming knuller meg aldri når jeg har mensen. Han hadde tilogmed funnet fram noe å bruke som glidemiddel. Husker dere den babyoljen med Ylang Ylang? Det er ikke tradisjonell olje. Den er seig og tyktflytende. Og vi hadde ikke lenger noen baby som brukte den. Den hadde bare blitt stående i skapet helt til nå. Charming smurte godt på og kjørte på som om livet avhang av det.

Jeg har aldri blitt knullet så hardt i ræva.

Men så har jeg aldri brukt glidemiddel heller. Og jeg skal si det er en annen følelse enn når man bare bruker spytt og naturlige safter. Om det var deilig? Njaei. Om det var vondt? Nei. Jeg er så vant til å ikke ha noe hjelp til å få det friksjonsfritt at å bli rævknullet med glidemiddel var rett og slett...ingenting. Jeg kjente ikke forskjell på om han var i ræva mi eller i fitta.

Nå har jeg bedrevet analsex så mye at spenningen er forsvunnet. Det føles ikke lenger "galt" og tabu. Det er bare et annet semibrukanes hull. Men stemningen var på topp. Vill og kåt. Jeg elsket hvert sekund.

Selv om jeg tror faktisk jeg liker det bedre uten glidemiddel.

Jeg lurer faktisk på om Charming følte noe av det samme, for etter en stund trakk han seg ut og begynte å runke istedet. Jeg var et øyeblikk redd han skulle kommandere meg til å suge ham. Jeg er sikker på at han tenkte på det. Men kan kjenner meg vel nok til å vite at det ville ødelagt hele øyeblikket. Seriøst. Jeg spiser ikke mine egne tarmbakterier om jeg kan unngå det. Ellers takk. Så får pornostjernene gjøre som de vil. Jeg har ikke tid til å bli syk. Det er det ikke verd.

Han kan jo putte et par fingre i sin egen ræv og smatte litt på dem etterpå. Se hva han synes?

Jeg tror faktisk jeg har sagt noe sånt til ham før, så han spurte ikke. Men han tenkte på det. Det vet jeg.

Jeg fingret. Han runket. Jeg kom. Jeg kom. Jeg kom. Jeg kom. Han kom. Over hele meg. Jaja, det er i det minste godt for huden.

En uke etterpå var jeg fremdeles hoven i analen og dret blod, men det er ingen tvil om at jeg ville gjort det igjen.

Og forholdet. Hey! Det er bedre enn noen gang. Så nå føler jeg meg no litt dum for å ha sagt at jeg skulle gå ifra han. Nå framstår jeg jo som en fjortis som truer med noe jeg ikke kan gjennomføre. Men men. Det bare tok en annen retning enn jeg hadde sett for meg. Jeg nådde fram! Det hadde jeg aldri trodd. De neste ukene har han vært helt annerledes.

Han synes jeg har vært annerledes også. Men det er jo klart. Nå er jeg jo blid. Og når man er blid er det lettere å overse småtingene uten betydning. Og det gjør det jo lettere for han å konsentrere seg om de tingene som har betydning. Og dessuten. At jeg er blid gjør det lettere for han å mene de forandringene som må til for å få dette til å fungere.

Vi er visst inne i en god sirkel.

Og sexen er fantastisk.

Så få vi se hvor lenge det varer. Om det er Ekte.

Har dere noen liknende erfaringer?

--Isis--

Livets tøffeste jobb

Jeg vet at jeg forsømmer bloggen folkens. Det er ikke med vilje, det er bare fryktelig travelt for tiden. Jeg må ha ro på meg og tid for meg selv for å klare å samle tankene lenge nok til å få alle ideene i hodet ned på papiret. -Det er ikke mange ledige minutter jeg har, og de jeg har varer bare lenge nok til at jeg får startet på et innlegg som jeg må legge bort etter å ha skrevet halve innlegget. Men jeg tenker masse, og jeg sniker meg til litt tid her og der. Plutselig blir det en hel, sammenhengende tekst av det. For tiden dreier tankene mine seg mer om forhold enn om sex, selv om temaene jo naturligvis går over i hverandre.

Jeg synes det er fryktelig vanskelig å være i et forhold. Det er konstant jobb å holde det glidene på skinner og det er stadig noen hakk som gjør at toget nesten glir ut av sporet. Bare det å snakke med hverandre kan være vanskelig. Åh, jeg mener ikke sånn snakke om vær og vind og tanker og innfall. Jeg mener det å snakke om hakkene i skinnegangene. Hvorfor de er der. Hvem som er skyld i dem.

Selvinnsikt.

Stort og vanskelig ord med en masse alvor og smerte. Men jeg har aldri lært så mye om meg selv som i det forholdet jeg er i nå. Jeg er konstant nødt til å gå inn i meg selv og lete etter feil ettersom jeg iblant er usikker på om jeg er gal, eller om jeg er så virkelighetsfjern som jeg får beskjed om at jeg er. Og jeg har flere ting å jobbe med. Absolutt.

Men det jeg faktisk mest har kommet fram til eller timesvis og timesvis med selvgransking er at jeg er ei knakende bra dame! Det sier jeg med jubel og stolthet i stemmen ettersom jeg selv kjenner min egen fortid fylt med usikkerhet og manglende selvtillit. Jeg har en masse kvaliteter jeg er stolt av og først og fremst er jeg vanvittig sterk. Jeg er fornuftsorientert, selv om jeg setter magefølelse og intuisjon høyt og ofte stoler blindt på disse egenskapene. Jeg er flink til å se ting objektivt, og mer og mer så ettersom jeg får øvelse i å se meg selv utenifra. Jeg lar meg sjelden lure og selv om jeg er lett å sjarmere er jeg ikke naiv. Kanskje litt lite naiv egentlig.

Faktisk er jeg så sterk at jeg grenser mot kjølig. Det skremmer meg samtidig som det gjør meg trygg i meg selv og mitt eget overlevelsesinstinkt. Jeg har opplevd smerte før. Jeg taklet det. Jeg kan takle det igjen - hvis jeg må. Jeg vet med meg selv at det går over. Normaliseres. Blir hverdag. Blir en ny start.

Kanskje jeg ikke er skapt for forhold. Jeg har vært i forhold mesteparten av mitt liv. Med det var et velsignet halvannet år hvor jeg bare lekte rundt som singel. Det er det beste halvannet året i mitt liv. Jeg ELSKET å være singel. Jeg blomstret og glødet og gjorde ting jeg hadde lyst til. Impulsivitet. Jeg tilbrakte dagene med venner. Spesielt mye tid ble brukt sammen med Mina, men jeg slang meg med på turer og fester og festligheter der jeg så en mulighet. Og mulighetene var uendelige. Det var alltid noe jeg var invitert på. Alltid noe jeg planla for min egen del. Alltid noe jeg gledet meg til. Alltid noe jeg koste meg med. Jeg lekte, danset og var mitt normale oppmerksomhetstiltrekkende selv. Levende.

Frihet.

Hvor mye av seg selv er det forventet at man skal legge bort når man går inn i et forhold? Det spørs på forholdet, kan man kanskje svare. Men nei. Jeg har vært i tre lange, seriøse og svært forskjellige forhold. Jeg har lagt vekk en hel meg hver gang. Det er bare en liten del som blir igjen. Resten blir satt bort til fordel for "dama til" eller "mamma" eller "venninnen" eller "den voksne og fornuftige" eller....sider av meg selv alt sammen. Sider jeg liker og er stolt av. Men alle er bi-sider av meg. Jeg har lett for å føle meg fanget og kvalt når jeg er i forhold.

Kanskje jeg bare ikke egentlig liker å forholde meg til en spesiell person hele tiden. Kanskje jeg ikke er skapt for å spørre om lov til å gjøre ditt eller datt, eller om det passer at jeg drar hit eller dit, eller om det er greit at jeg inviterer med meg ei venninne hjem. Jeg har stor forståelse for at man skal gjøre nettopp dette i forhold. Men det får meg til å føle meg umyndig. Selv kan jeg ikke fordra at typen min plutselig stikker av eller lager planer som jeg får høre om i siste liten. -Og jeg hater meg selv for at jeg bryr meg noe om det. Hvem er jeg til å tro jeg har rett til å ha kontroll over hans liv? Det er bare det at det er fryktielig vanskelig å ikke forholde seg til hverandre når man hele tiden må planlegge rundt hverandre. -Og det må man når man har barn.

Forståelse

Hvorfor er det så vanskelig å respektere et menneske for den det er? Og hvor går grensen mellom å tilpasse seg hverandre (som er greit, og går sammen med at man må forholde seg til hverandre), og å forandre seg for den andres skyld? Når vi krangler, jeg og Charming, så sirkler kranglene stadig rundt de samme temaene. Vi blir ikke enig, og det er tydeligvis vanskelig å bli enig om å være uenig. -Et uttrykk jeg forøvrig får helt frysninger av på den gale måten. Hver gang vi legger et tema død, så lever det bare videre gjennom småspydige kommentarer, vitser og latterliggjøring. Hvem sitt problem er det egentlig når ting taes personlig? Hvordan gjenkjenner man en personlig kommentar fra en kommentar som bare slipper ut litt damp?

Hva er greit å føle? Er det greit å føle frustrasjon? Er det greit å snakke om det? Er det greit å slippe ut damp? Man burde selvsagt alltid prate sammen i høflige former og innenfor kontrollerte rammer. Men det er vanskelig å alltid være høflig når man investerer så mye følelse i den andre parten. Og uten å investere følelser i hverandre blir forholdet så kjølig at det ikke lenger er et forhold.

Da jeg var rundt 14 lånte jeg en bok på biblioteket som het "kunsten å krangle". Jeg synes den var morsom. Nå, mer enn ti år senere kjenner jeg meg igjen i boken og synes ikke lenger den er like morsom. Jeg innser at selv om den hadde en humoristisk tone, så var den skrevet i fullt alvor.

Forhold generelt er en kunst. Den kan være vakker og romantisk, eller den kan være forvirrende og provoserende. Men en ting er sikkert: det er så stappfult av følelser at fornuft nesten ikke får plass. Selv i de mest fornuftige forhold (som jeg selv egentlig mener at jeg har!) tar følelsene helt over iblant. Kanskje følelser ikke går sammen med fornuft? Kanskje det er som olje og vann? I såfall har jeg ingen idé om hva man skal tilsette for å klare å blande dette sammen til noe smart. For man kan ikke kutte ut det ene til fordel for det andre.

Uten fornuft blir alt kaos.

Men uten følelser blir det ingenting.

Så gi meg tålmodighet. For jeg suger i denne leken.

--Isis--

Når trives du best? Som singel, eller i forhold?

Kjærlighet i pilleform?

Vi har nesten ikke sex lenger. Det er en skam. Men det føles ikke unaturlig. Jeg vet det er p-pillene som gjør meg sånn. Men nå vet jeg ikke om jeg bryr meg lenger. Om jeg orker å kjempe for det mer. For det er en kamp å kjempe imot de kjemiske hormonene som raser rundt rundt i blodbanen min og gjør meg til en asexsuell anonymitet. Det skal en god del tankevirksomhet til før jeg blir kåt av noe som helst. Ikke engang vibratoren er fristende. Jeg har ikke rørt den på ukesvis. Månedsvis. Det er nesten så det er flaut å si det.

Så lurer jeg på om det er en annen forbannelse ved disse p-pillene. Nå som jeg ikke lenger tenker på Charming på en seksuell måte, så har det dukket opp en masse andre tanker istedet. Pusete, kosete, elske-deg-tanker. Istedet for å fylles med vibrende lyst når jeg tenker på kjæresten min, så fylles jeg av klissete kjærlighet og blendende ømhet for det mennesket jeg er kjæreste med. Her om dagen kysset vi, tilogmed! Sånn skikkelig kysset med full innlevelse og pauser for lange blikk. Sånn "fort-før-besøket-kommer-tilbake-fra-do"-kyss. Og selv om det rykket så vidt i underlivet, så tenkte jeg ikke på annet enn hvor myke leppene hans var og hvor godt det var å kysse dem. Og når besøket kom tilbake fra do, så rykket vi fra hverandre som to rødmende fjortiser på foreldrebesøk. Jeg tror tilogmed det var JEG som lente meg bort for å kysse ham, og jeg kan levende huske at han prøvde å trekke seg tilbake etter det første "normale" nusset, men at jeg grep rundt hodet hans som en sulten kanibal og bare måtte ha litt mer...

Charming er glad som ei lerke. Og det er faen meg jeg også! Jeg er glad! Uten å ha hatt sex på...shit! Jeg husker ikke lenger sist vi hadde sex! Jo. *Puh* Nå kom jeg på det. Uansett. Jeg pleide å være et skjelvende, frådende sexmonster om jeg ikke hadde fått meg noe på to dager. Nå er jeg fremdeles glad etter en uke og mer uten å ha fått en eneste orgasme! Hva er denne merkelige gleden?

Kjærlighet? Eller er det bare p-pillene?

Nå er det jeg som prøver å overse kåte utspill fra Charming. Jeg er skikkelig dårlig på å avvise. Jeg har så liten trening i det, så jeg rett og slett overser alle framstøtene hans. Han begynner å ta på meg, jeg snur på meg og begynner å flire og fortelle om at Minsten var sååå søt i dag morges da han kledde på seg jakka feil vei. Skulle han likevel ikke skønne hintet drar meg fram bilder. "Seeeee, så herlig da! Her er jakka kommet på opp-ned og greier!" Til slutt pleier han å la meg få sove i fred. Det vil si. Jeg vil ikke lenger sove i fred. Jeg skal helst ligge helt inntil og kose-kose hele natten. Hva skjedde med jeg-sover-best-alene-så-fjern-deg-syndromet mitt?

Det er ikke så mange dagene siden han sovnet med fingrene inni en knusktørr meg. Han ville så gjerne få meg kåt, men jeg kunne ikke svare med noensomhelst positiv reaksjon og ville egentlig bare ha de fingrene ut. Så jeg ventet til han sovnet før jeg vred meg unna dem. Det føltes som om de hadde grodd fast. Det var rett og slett smertefult å fjerne dem. Det værste er at jeg synes litt synd på ham.

For første gang i mitt liv har jeg opplevd at Charming har prøvd seg med småhinting og utdeling av dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer levende i senga. Det får meg til å fnise. Og til å bli småirritert. Merkelig kombinasjon. Også tenker jeg for meg selv at jo, jeg burde vel kanskje suge han av snart? *sukk* Men så utsetter jeg det.

Så sier han unnskyld fordi han maser. Selv om han egentlig ikke maser. Egentlig synes jeg det er godt å høre at han ikke er helt aseksuell. Det var nesten så jeg tvilte på manndommen hans et par ganger i løpet av forholdet. Jeg takler gjerne litt dårlig skjult hinting og frustrerte bemerkninger, jeg. Jeg er bare glad han virker som han skal.

Her om dagen lurte han meg til sengs. Vi hadde besøk, dermed var sengen vår utlånt, og vi campet på sovesofaen i stua. Han lokket meg så med dyne og godteri-kos foran TV. Det var jo helg og greier. Men så var han naken og ville at jeg skulle være det samme. Jeg begynte å fatte mistanke, men han forsikret meg om at vi skulle bare ta en kort kort runde, så skulle vi kose oss med serie og godteri etterpå. Han måtte bare ha seg litt, og han kunne godt slikke meg først, altså! Så jeg satte meg litt motvillig over ansiktet hans og lurte litt på når moroa egentlig skulle begynne. Til slutt så husket kroppen min at dette var noe som pleide å være deilig og kicket slik den skulle. Ihvertfall sånn omtrent. Men det var et par øyeblikk der hvor jeg vurderte å hente meg et blad eller noe. Ihvertfall. Jeg ble nå våt og sånn ca kåt til slutt. Det hele var svett og deilig og jeg fikk to orgasmer. Jeg var takknemlig for at Charming hadde minnet meg på hvor digg det er å ha sex. Men så så jeg på klokken. Og kom på at jeg skulle tidlig opp dagen etter. Det ble ikke tid til noe kos med godteri og dyne og serie. Så da følte jeg meg snytt og la meg litt småsur ved siden av en fornøyd og takknemlig Charming. Og selv nå, flere dager etter, er jeg egentlig litt sur for å ha blitt snytt for lørdagskosen. *Hrmf*

Tenkepause

Jeg vil heller ha godteri enn sex. Det er på tide å slå alarm.

--Isis--