Skjønnhetsidealer

Jeg skal farge håret. Jeg kan ikke lenger suge kjæresten min, ettersom den grå etterveksten min får fritt tilsyn ovenifra. Dermed kan jeg ikke suge han uten å tenke konstant på at han akkuat nå er veldig klar over hvor gammel jeg er! (Vel, nå begynte jeg å få grått hår da jeg var 20, men det betyr at jeg ihvertfall er over 20 og egentlig tror han vel jeg er enda eldre også..tilogmed over TRETTI, kanskje?) Såh, jeg har en ilende viktig avtale med frisøren som jeg bare ikke KAN misse.

Hvis hun er snill så skal jeg kanskje la henne farge øyenbryna mine også, men det er kun på nåde fordi sist farget hun dem skjevt, så det så ut som om jeg var kronisk misfornøyd. Dessuten kommer det an på om jeg har husket å nappet den på forhånd, ellers må jeg gå hjem med øyenbryn som ser ut som to sovende bjørner i panna mi. Frisøren min napper nemlig ikke øyenbryn. Hun skjærer dem til. Flott. Det jeg ønsker meg mest i verden er enda mer buskete øyenbryn. Derfor må jeg nappe dem ferdig på forhånd så hun ikke blir fristet til å komme i nærheten av ansiktet mitt med et barberblad.

Egentlig burde jeg vokset bena også. Det er jo tross alt sommer. Men jeg får liksom aldri ut fingeren. Akkurat bena er så lekende lett å ta i dusjen. Særlig med en toddler som gjerne vil dusje sammen med mamma og en så trang dusj at man må trekker inn magen for å snu seg.

For ikke å snakke om mer private steder. Nei. Det vil jeg faktisk helst ikke snakke om.

Jeg prøvde å vokse hårene under armene en gang. S M E R T E! Blod og smerte. Smerte, smerte, smerte. Det var like mange ganger som hun rev under hver arm, med samme resultat. Halvparten av hårene satt igjen. Gjett hva den snille hudpleieren smilende trakk fram da? En pinsett! Hun begynte å rote rundt i mine blødende armhuler etter gjenværende hårstrå mens jeg var rede til å tilstå hva som helst!

Uten sminke, og med min naturlige hårfarge ville jeg sett ut som den kjedeligste grå musa i verden. Og gammel. Jeg ville sett gammel ut. Selv om jeg absolutt ikke er gammel. Og selv om jeg er stort sett rynkefri. Eller enda værre; jeg ville sett sliten ut. *Iiiik!* Men det skal ikke mye til før utseendet revolusjoneres. Et lag maskara så legges jeg plutselig merke til på gaten. -Jeg tuller ikke. Det skal ikke mer til.

Saken er at jeg har ikke tid eller lyst til å sminke meg hver morgen. Jeg gidder ikke engang ta på meg skikkelige klær. Jeg trives i perioder greit i joggebukse. (Akkurat nå er jeg inne i en skikkelig joggebukseperiode og jeg ELSKER det. Men tro ikke at du nongang kommer til å finne meg i en Onepiece! *grøss*) Og dessuten trener jeg nesten hver dag. Det frister ikke akkurat å sminke seg før trening. (Det har jeg gjort før, og innen jeg gikk ut så jeg ut som en krysning av Hank Von Helvete og en pandabjørn. Ikke så lurt viste det seg. Særlig når jeg er instruktøren) Dermed er en god farging liv og død for en oppmerksomhetssyk jente som meg.

Er det flere av dere der ute som er avhengig av en god omgang farging hos frisøren? Eller kanksje en heftig smerterunde hos vokseren? Eller hva med hudpleie? Her i huset brukes det ganske mye penger og energi på hudpleie. Rynker er bare ikke akspetabelt. Oh, så sjarm det kan være med smilerynker. På andre mennesker... Men man vil jo ikke bli gammel og uknullbar heller?

--Isis--