Jeg savner ham enda. Men jeg måtte. For barna.

Kjæresten min ligger på senga og flirer mens jeg kler av meg.
- Hva ler du av?
- Ikke bli sur nå, men det er bare at jeg kan se du har lagt på deg.

Joda, jeg hadde rett og slett en kjæreste som hadde for vane å putte foten i munnen og tygge på den. I dag kan jeg se tilbake på det og le av det. -Tilogmed savne det. Men å fortelle ei jente at hun har lagt på seg når hun har en recent history med spiseforstyrrelser er ikke det kuleste i verden.

Jeg glemmer ikke første gang jeg tok av meg BH-en. Jeg var 22 år gammel og hadde puppene til en 90 år gammel dame. De ble sånn etter at jeg ble tjukk av å ha sex, et levende vesen kom ut av meg og forlangte fri tilgang til de kvinnelige klumpene tjuefire timer i døgnet. Da han var ferdig med dem, var det ikke noe igjen annet enn strekkmerker og hud. Det fikk de kvinnelige fordelene mine til å se ut som skrukkete potetsekker - tomme for poteter. Nice.

Vi var vilt forelsket og vi hadde hatt sex et par ganger. - Men jeg hadde beholdt BH-en på. Denne gangen skulle jeg manne meg opp til å ta den av. Jeg stod på den ene siden av sengen og kledde av meg. Han stod naken på den andre siden, ivrig som en unge - nesten siklende og gleden over at jeg begynte å fikle med BH-stroppen lyste ut av øynene hans. Så falt plagget av, og gleden i Bigboy's øyne døde. Han sa ingenting, men det blikket...det blikket glemmer jeg aldri.

Også var det den gangen jeg satt på sengen naken. Jeg var veldig tynn den gangen og når jeg er litt for tynn, da ser man at jeg har fått barn. Jeg hadde litt ekstra hud på magen som bare syntes når jeg bøyde meg eller satt.
- Hva er det?
- Hud. Den kan bli sånn etter at huden blir strukket i forbinnelse med graviditet.
- Åja. Hvordan blir du kvitt det?

Og den gangen jeg lå med ryggen til ham i sengen. Vi hadde lagt oss for å sove for en gangs skyld. Plutselig kjenner jeg at han klår meg på ryggen. Fomler og styrer på. Jeg aner ikke hva han driver med og til slutt må jeg jo bare spørre.
- Hva er det egentlig du driver med?
- Hva? Ligger du med ryggen til? Jeg trodde du lå andre veien. Jeg lette etter puppene dine!
Akkurat...jeg visste jeg hadde små pupper...men hallo!

Det var ikke få ganger han tråkket i salaten med begge bena. Ikke bare til meg, men overfor andre også. Det var en del av sjarmen hans. Han var herlig uperfekt, og dermed var han lett å like og lett å være sammen med. Jeg ble helt trygg på ham. Jeg visste at når han sa noe som kunne tolkes på en dårlig måte, så var det bare han som uttrykte seg på feil måte igjen. Han mente aldri noe vondt med det.

Sjarm som han var, var han også en flørt. Han flørtet med alle. Han flørtet med flaggstenger og gjerder om de stod for nære. Jeg vet ikke hvor ofte jeg fikk "advarsler" fra venninner og bekjente om at han flørtet vilt og hemningsløst med ei anna bertelure. Jeg bare lo. Selvsagt flørtet han. Det var sånn han var. Kåt var han også. Kronisk. Så han flørtet ikke, bare. Han klådde også om han fikk mulighet. Jeg brydde meg ikke noe om det. Jeg synes det var hyggelig! Jeg visste så godt at det var meg han elsket. Det var meg han kom hjem til hver kveld. Han digget kroppen min. Ti kilo opp eller ned. Pupper eller ikke pupper. Han tente på meg og han skjulte det ikke.

Jeg har aldri noensinne vært så trygg på noen som jeg var på ham. Likevel var forholdet vårt dysfunksjonelt. Å være sammen med ham, var som å være fanget i en endeløs berg-og-dal-bane. Alle følelser var ekstreme, intense og lidenskapelige. Når vi hadde det bra....når vi hadde det BRA...da var det ingenting som kunne konkurrere med vårt forhold. Det var så fantastisk. Euforisk, nesten. Vi lo masse selv om vi likegodt kunne diskutere alvorlige ting på en alvorlig måte. Vi nøt hverandre. Seksuelt, ja, men også mentalt og "åndelig" om jeg får si det så svevende. Når vi hadde det bra, da var verden perfekt. Heldivis var det som oftest slik.

Men når vi hadde problemer, da var det virkelig mørkt. Det var den gutten som fikk meg til å oppdage at jeg er istand til å drepe om jeg blir stilt nok opp i et hjørne. Jeg har selvsagt ikke drept noen noengang, men den rasende, desperate, fortvilede følelsen er ikke til å ta feil av. Jeg slo han bevisstløs en gang. Med ett slag. Jeg pisket han en annen gang, med remmen på håndvesken som han hadde revet ut av hånden på meg slik at jeg var redd for å bli låst ute (mens barna sov inne) uten nøkkel og mobiltelefon. Dyttet han veggimellom andre ganger. Stod og hoppet av frustrasjon og fortvilelse stadig vekk. Jeg har løpt fra ham og gjemt meg flere ganger. En gang løp han etter meg. Naken. Jeg gjemte meg nær veien og så lysene på bilden passere fram og tilbake for å se etter meg. Han har slått meg. Han har holdt meg oppetter veggen etter halsen, mens føttene mine dinglet over gulvet. Han har kastet møbler på meg. Bøker. Vi sloss. Vi gråt. Jeg skrek og hylte og slo. Han brølte, kastet ting på meg eller stengte meg borte fra ungene mine.

Han visste bare ikke når han skulle gi seg. Når det var på høy tid å avslutte en diskusjon. Diskusjoner ble til krangler. Krangler ble til slosskamper. Han gnagde og gnagde på samme setningen, samme påstand, samme spørsmål helt til det klikket for meg. Han greide ikke la NOE ligge, greide ikke la noe gå, greide ikke legge noe bak seg. Jeg tryglet om å fortsette diskusjonen en annen gang, vi kom ingen vei. Diskusjonen var latterlig. Vi kranglet over bagateller! Ser du ikke at vi kranger over en brødskive? Jeg kan lage ny! Jeg mente ikke å spise opp din skive, men jeg trodde den var min. Jeg kan lage ny!

Etter to år var det nok. Jeg kunne ikke stå å se på at barna mine ble usikre rundt en mann som var snill mot dem, men brå og voldsom (ikke voldelig, bare for å påpeke det).  Jeg orket ikke den psykiske påkjenningen det er å være sånn i ytterkantene av følelsesregisteret sitt hele tiden. Jeg orket ikke all opp- og nedturene. Nedturene hadde begynt å komme oftere og oftere det siste halve året. Han hadde begynt å bryte meg ned psyksisk også. Ingen likte meg, fortalte han meg. Ikke engang familien min. Han fortalte meg at de snakket bak ryggen på meg. At de bare jattet med meg. At de fortalte ham at de egentlig ikke likte meg. Vennene mine likte meg ikke. Vennene hans likte meg ihvertfall ikke! (og jeg som trodde de virkelig hadde tatt meg inn i gjengen!) Det var bare jeg som trodde alle likte meg.

Jeg holdt på å bli gal. Jeg ble forvirret. Var det virkelig ingen som likte meg? Kunne jeg la være å tro ham? Jeg prøvde. Men tenk om det var sant!

Klokken var 04.13. Det var fredag. Barna sov i sengene sine. Jeg gikk rundt meg selv i stua og holdt meg for ørene mens tårene silte.
- Det er bare jeg som liker deg, Iris. Det er bare jeg som elsker deg. Jeg elsker deg sånn du er. Ingen andre liker å være sammen med deg. Bare jeg.
Han hadde holdt på siden klokken var 23. Jeg hatet meg selv for at jeg trodde ham. Jeg trodde ham! Ikke engang Afrodite likte meg, sa han. Min beste venninne. Min nærmeste søster.

Egentlig skulle vi lagt oss for lenge siden. Det var meningen vi skulle se en film, ha sex og sove. Men han hadde vært sliten og sovnet i sofaen mens jeg hadde min daglige treningsøkt på stuegulvet. Siden han sovnet, tok jeg sjansen på å trene en time lenge enn vanlig. Da han våknet ble han rasende. Jeg skulle jo vekket ham! Jeg skulle holdt meg til avtalen! EN TIME TRENING. Ikke to. Nå kom vi ikke til å rekke å se film, før det ble for sent! Han skjelte meg ut. Jeg ble sur. Vel, vi fikk gå å legge oss nå, da. Vi skulle ha sex. Jeg sa jeg ikke var i humør lenger. Hvem er i humør til sex etter en idiotisk skyllebøtte? Han ble enda mer sint. Jeg fikk bare se å PELLE MEG OPP PÅ SOVEROMMET! Vi skulle ha det koselig. Vi skulle ha sex. Jeg hadde nektet. Nå var klokken over 4 på natten. Jeg hadde allerede dyttet han over en stol. Jeg var hoven i ansiktet etter at han hadde kastet en tykk bok i ansiktet på meg. Nå gikk jeg bare rundt meg selv og gråt. Var det virkelig slik at ingen likte meg? Bare ham? Hva var galt med meg? Var jeg gal? Hvordan kunne jeg tro alle likte meg hvis ingen gjorde det? Levde jeg i en fantasiverden? Hva slags mor var jeg da? Kanskje barna mine hadde det vondt med meg som mamma? Det svimlet for meg. Øynene hans boret seg i meg. Intense. Han elsket meg, sa han. Bare han.

Jeg tok opp telefonen. Turde jeg ringe Afrodite? Jeg bare måtte høre det. Høre sannheten om at hun ikke likte meg. Men ville hun si meg sannheten. Kanskje ville hun bare jatte med, og egentlig være forbannet på at jeg vekket henne midt på natten uten grunn?

Jeg ringte. Jeg trakk pusten og ringte. Jeg holdt pusten mens tårene rant og jeg hørte summetonen lage ekko i hodet mitt. Jeg var så trøtt. Jeg var bare så uendelig trøtt! Intense øyne. Han elsket meg, sa han. Afrodite ville bare jatte med meg, sa han. Bare han virkelig elsket meg.

En søvndrukken og litt skremt stemme dukket opp i telefonen.
- Hallo? Iris? Klokka er 4! Går det bra? Har det skjedd noe?

- Er det sant at du ikke liker meg. Vær så snill og vær ærlig. Er det sant? Er jeg fæl? Han sier at du har fortalt han at du egentlig ikke liker meg. Vær så snill....bare fortell meg det. Jeg trenger å høre det. Jeg blir gal!

- Det er ikke sant! Du må komme deg vekk! Jeg kommer å henter deg og unga NÅ! Pakk sakene dine.

Fortumlet gjorde jeg som hun sa. Jeg pakket noen ting i en koffert. Han gikk etter meg. Han bad for seg nå. Skal du dra? Hvor skal du dra? Jeg mente det jo ikke alvorlig! Jeg elsker deg. Jeg mente bare at ingen elsker deg like mye som meg! Han gråt nå. Jeg skjønte at Afrodite hadde rett. Jeg kunne ikke bli.

Jeg vekket ungene. Jeg var lei for at jeg måtte vekke dem midt på natten. Men vi måtte dra. Nå. Før jeg ble så gal at jeg mistet evnen til å være meg. Til å være mor. Små forvirrede øyne så på meg. Men de gjorde som jeg sa. Afrodite kom. Hun hadde snakket med mamma. Midt på natten. Jeg kunne bo der til jeg fant noe annet. Jeg snakket med ungene. Jeg sa vi var nødt til å flytte veldig fort. Jeg var lei for det. Men vi kunne ikke bo sammen med ham lenger. De nikket stille. Øynene deres forsto mer enn jeg likte.

Han gråt. Ikke dra fra meg! Jeg elsker dere. Ikke gjør det! Jeg stålsatte meg, gikk ut i kulda og satte barna i bilen til Afrodite. Hun smilte til meg.
- Du er modig nå.
- Takk. For barna.
- For barna.

Vi fortsatte å ha kontakt. Det var vanskelig å la være. Men jeg var kald. Jeg hadde dratt ungene ut av sengene sine midt på natten. Jeg måtte stå for det jeg hadde gjort. Han gråt. Han tryglet. Han hjalp meg. Gjorde tjenester for meg. Han var sitt snilleste jeg. Det var vanskelig å være kald. Men jeg måtte.
- Mamma, vi skal ikke bo hos ham noe mer?
- Nei
- Dere skal ikke være kjærester mer?
- Nei, vennen min.
- Bra

Jeg måtte. For ungene mine.

To måneder etterpå tok han livet sitt. Han hang seg. Jeg visste det var rettet mot meg. Vi hadde kranglet kvelden før. Jeg var kald mot ham. Jeg avviste hans kjærlighetstilnærmelser. Han ringte og ringte. Han sendte masse meldinger. Til slutt slo jeg av telefonen. Jeg tenkte at; nei, jeg kan snakker mer med han i morgen. Jeg kommer ingen vei nå. Han må vente til i morgen.

Tidlig neste morgen blir jeg vekket av at mamma vekker meg forsiktig. Hun gråter.
- Han er død. Han hang seg i natt.
Hun var glad i ham hun også. Alle likte han. Han var en herlig uperfekt fyr som var lett å bli glad i. Masse sjarm. Et godt hjerte. Men han var ustabil.

Noe brast i meg den dagen. Jeg visste det var på grunn av meg. Jeg skrudde av telefonen. Jeg hadde kranglet med ham. Jeg hadde avvist ham. Igjen. Slik jeg hadde avvist ham 100 ganger de siste to månedene.

Men jeg visste at det ikke var min skyld. Han var ustabil.

Jeg savner ham enda. Jeg savner lidenskapen. Jeg savner sexen. Det var fyrverkeri hver gang! Jeg savner alt det gode. Men jeg vet jeg gjorde det rette. Jeg måtte. For barna.