Jeg gjør så godt jeg kan. I really do. Men jeg klarer ikke alt alene. Og noen ganger er det vanskelig å sette ord på hva som er galt når man har en så tilsynelatende perfekt Charming som alltid gjør de rette tingene. Det er rett og slett vaskelig å sette fingeren på det. Man bare går med nagende følelse av at noe er veldig galt. Og alt du greier å si som forklaring på det hele er at "vi passer ikke sammen". Det er så mye fininnstilling som må til. Akkurat som på en gammel radio med sånn hjul for å stille inn manuelt. Noen kanaler skurret alltid.
Så hadde jeg til slutt fått nok. Jeg kjente at følelsene ble så kalde at det omtrent bare var fornuft igjen. Fornuft og tristhet. Så jeg bestemte meg til slutt for å si ifra at han måte flytte. At vi måtte gi slipp på hverandre. At jeg ønsket meg friheten min tilbake. At jeg ønsket meg selv tilbake. At jeg ble en dårligere mor av å gå å slenge som en fille. Sur og ensom. Kanskje jeg ikke er skapt for forhold. Kanskje. Det var greit, kjente jeg. Jeg likte meg selv best alene likevel. Ihvertfall slik det var nå. Nei. Ikke mer. Jeg var sliten. Ferdig. Hvis du ikke flytter, så flytter jeg.
Charming stivnet. Det var trist. Men jeg hadde bestemt meg. Og plutselig greide jeg å sette ord på den store klumpen inni meg. Den klumpen som har vært der i over et år. Ordene. De riktige ordene.
Det var helt magisk.
Jeg nådde fram til Charming. Han skjønte. Plutselig. Plutselig skjønte han. Han som aldri skjønner. Han som sliter så veldig med å sette seg inn i min situasjon. Han forstod.
Og plutselig hadde jeg en pikk i ræva. Oppetter veggen med stjerten i været.
Jeg er usikker på hva som skjedde. Jeg husker ikke alt imellom. Men jeg husker jeg hadde mensen. Charming knuller meg aldri når jeg har mensen. Han hadde tilogmed funnet fram noe å bruke som glidemiddel. Husker dere den babyoljen med Ylang Ylang? Det er ikke tradisjonell olje. Den er seig og tyktflytende. Og vi hadde ikke lenger noen baby som brukte den. Den hadde bare blitt stående i skapet helt til nå. Charming smurte godt på og kjørte på som om livet avhang av det.
Jeg har aldri blitt knullet så hardt i ræva.
Men så har jeg aldri brukt glidemiddel heller. Og jeg skal si det er en annen følelse enn når man bare bruker spytt og naturlige safter. Om det var deilig? Njaei. Om det var vondt? Nei. Jeg er så vant til å ikke ha noe hjelp til å få det friksjonsfritt at å bli rævknullet med glidemiddel var rett og slett...ingenting. Jeg kjente ikke forskjell på om han var i ræva mi eller i fitta.
Nå har jeg bedrevet analsex så mye at spenningen er forsvunnet. Det føles ikke lenger "galt" og tabu. Det er bare et annet semibrukanes hull. Men stemningen var på topp. Vill og kåt. Jeg elsket hvert sekund.
Selv om jeg tror faktisk jeg liker det bedre uten glidemiddel.
Jeg lurer faktisk på om Charming følte noe av det samme, for etter en stund trakk han seg ut og begynte å runke istedet. Jeg var et øyeblikk redd han skulle kommandere meg til å suge ham. Jeg er sikker på at han tenkte på det. Men kan kjenner meg vel nok til å vite at det ville ødelagt hele øyeblikket. Seriøst. Jeg spiser ikke mine egne tarmbakterier om jeg kan unngå det. Ellers takk. Så får pornostjernene gjøre som de vil. Jeg har ikke tid til å bli syk. Det er det ikke verd.
Han kan jo putte et par fingre i sin egen ræv og smatte litt på dem etterpå. Se hva han synes?
Jeg tror faktisk jeg har sagt noe sånt til ham før, så han spurte ikke. Men han tenkte på det. Det vet jeg.
Jeg fingret. Han runket. Jeg kom. Jeg kom. Jeg kom. Jeg kom. Han kom. Over hele meg. Jaja, det er i det minste godt for huden.
En uke etterpå var jeg fremdeles hoven i analen og dret blod, men det er ingen tvil om at jeg ville gjort det igjen.
Og forholdet. Hey! Det er bedre enn noen gang. Så nå føler jeg meg no litt dum for å ha sagt at jeg skulle gå ifra han. Nå framstår jeg jo som en fjortis som truer med noe jeg ikke kan gjennomføre. Men men. Det bare tok en annen retning enn jeg hadde sett for meg. Jeg nådde fram! Det hadde jeg aldri trodd. De neste ukene har han vært helt annerledes.
Han synes jeg har vært annerledes også. Men det er jo klart. Nå er jeg jo blid. Og når man er blid er det lettere å overse småtingene uten betydning. Og det gjør det jo lettere for han å konsentrere seg om de tingene som har betydning. Og dessuten. At jeg er blid gjør det lettere for han å mene de forandringene som må til for å få dette til å fungere.
Vi er visst inne i en god sirkel.
Og sexen er fantastisk.
Så få vi se hvor lenge det varer. Om det er Ekte.
Har dere noen liknende erfaringer?
--Isis--
Som du skremte meg nå.. Det verste jeg vet er å høre om folk som går fra hverandre. Selv elsker jeg kjæresten min kjempemye, men må innrømme at noen ganger er jeg redd for hva som vil skje i fremtiden. Vil vi fortsatt være sammen om ti år?
SvarSlettAkkurat nå vet jeg ikke hva jeg skulle gjort om jeg hadde blitt alene nå, nei. Kjærlighet er det beste jeg vet, og synes det er synd at så mange gir den opp.
Jeg tror på kjærlighet. Men jeg tror ikke noe særlig på forhold. :-) Jeg jobber virkelig for å beholde det jeg har. Jeg er glad i Charming. Men jeg synes det er fryktelig vanskelig og er selvstendig nok til å trives veldig veldig godt alene. Faktisk så trenger jeg en del tid for meg selv. Alenetid. Å bo sammen med en fyr er ikke noen optimal løsning for meg. Men fordi jeg har barn så innser jeg at det er den mest optimale løsningen for dem. Det er blitt gjort mange kompromisser. Og kompromisser er sjelden godt. -Det etterlater begge halvveis misfornøyd. Men det må til. Dessuten liker jeg ikke at man i et forhold er forventet å være eid av en annen og eie den andre. Det fører til uærlighet og mistenksomhet.
SvarSlettKjærlighet er rent og fantastisk.
Men forhold er ikke romantisk. Ihvertfall veldig sjelden. Forhold er hard jobbing, krangling, kompromisser, tilpasning og fininnstilling. -Men det er verdt det om man kan løfte hverandre opp, le sammen og dele opplevelser og minner. :-) Forhold er ikke kjærlighet. Men man jobber for å fylle det med kjærlighet.