Sliten og tung.

I dag er det strålende sol ute. Varmt og sommerlig. Vi skal på stranden og grille og prøve å kose oss. Prøve å ikke tenke.

Jeg og Charming er uenige. Han vil lære mest mulig om gjerningsmannen bak terroraksjonen. Jeg vil helst glemme navnet hans. Det gjør meg syk at folk leser det han har skrevet. Ser for meg at han sitter å jubler inni seg fordi han er blitt så kjent. Ser på seg selv som en slags grotesk martyr og seierherre. Folk er plutselig kjempeinteressert i alt han står for. For å bli kjent med ham. For å få svar på alle spørsmålene som følger i kjølvannet av dette. Det er forståelig. Men for meg er det for tidlig. Han fortjener ikke denne oppmerksomheten! Hva annet enn en grotesk nyskjerrighet er det som får folk til å rote i dagbøkene hans? Jeg klarer ikke helt forstå det. Jeg vil ikke fokusere på ham.

Jeg er sliten. Utrolig sliten. Tung i kroppen. Tåkete i hodet. Jeg sov dårlig i natt. Tankene bare surrer og flyr. Jeg prøvde å styre tankene på mer kjente temaer, men jeg blir sliten av det også.

I dag har jeg bare lyst til å sitte på sofaen og tygge. Dytte i meg usunn mat og godteri.

Kanskje i kveld. For nå er det stranda først.

Jeg har trent meg selv istykker. Det føles ihvertfall sånn. Det verker i hele kroppen. Men det var det eneste som hjalp. Som fjernet tankene og følelsene rundt alle de grusomme bildene på TV. Alle de fryktelige og rørende historiene. Alle bloggene. Alle fortellingene som høres ut som mareritt. Uvirkelige. Tenk å svømme for livet. Tenk å løpe fra en fremmed, rabiat mann som prøver å drepe deg? Tenk å gjemme seg, nesten ikke våge puste. Klynge seg til mobiltelefonen. Håpe at den ikke lager for mye lyd.

Jeg tenker slike tanker hele tiden. Setter meg inn i noe som for meg er en fantasihistorie, men som for så mange var virkelighet. Det er umulig å forstå.

Jeg var alene i går kveld. Det var på et vis deilig. Jeg fikk sørge på min egen måte. Danse naken. Kjenne svetten piple og bli sliten i kroppen. Synge triste sanger. Det er så lenge siden jeg sang. Men stemmen virker på forundelig vis enda. Se en litt for munter film i håp om å bli distrahert. Istedet ble filmen ødelagt.

Så la jeg meg. Og greide ikke sovne før Charming kom hjem. Tankene surret så høyt at jeg er sikker på at han hørte susingen fra dem før han kom inn på soverommet.

Han begynte å massere meg i hodebunnen. Nedover nakken. Det hjalp. Lydene fra min egen stønning overdøvet lyden av tankene mine. Jeg sugde Charming. I takknemlighet. I kjedsomhet. I desperasjon etter noe som kunne distrahere hodet mitt. Tok meg god tid. Eksperimenterte. Helt til han fikk tidenes orgasme.

Så sovnet han og jeg var alene igjen.

Jeg sovnet til slutt. Jeg sov urolig og våknet hele tiden med en følelse av å ikke ha sovet. Urolige tanker. Urolige drømmer som jeg ikke husker.

Jeg fikk sove utover formiddagen. Men til slutt måtte jeg stå opp og face dagen. Stod opp til tåke og grått vær og en kropp så stiv og vond at jeg nesten ikke kunne gå.

Men så kom sola. Og kroppen kjennes ikke like vond. Og vi skal kose oss.

Vi SKAL kose oss.

Livet går videre.

--Isis--