Venus: Lykke er...

...ikke alltid konstant i hverdagen. Jeg tar meg selv på fersken i å misunne de som alltid virker
så lykkelige. De fleste jeg kjenner er heldigvis ganske normale i oppførsel og humør, meg inkludert. Jeg er hverken for mye eller for lite av det ene eller det andre. Jeg har dager hvor jeg har krangla med typen kvelden før, eller like før jobb. Da nærmest flekker jeg tenner til alle som våger å se på meg. Jeg blir gående og murre i mine egne tanker og planlegger argumenter og spydigheter jeg kan slenge til typen hvis han skulle finne på å komme med noe idiotisk. Eller perioder hvor jeg føler meg innesperret av husarbeid. Klesvasken sprer seg som mugg utover hele soverommet og badet. Oppvasken på kjøkkenet vokser seg høyt oppover benken og til slutt har vi ingen glass å drikke av... Støvet ligger tykt oppå alt av overflater i stua og barneleker ligger strødd rundt omkring. Å stå opp om morgenen på vinteren er bare smertefullt. Jeg liker vinteren mindre og mindre for hvert år. Humøret mitt er på bånn når det er iskaldt og bekmørkt når jeg må stå opp klokka seks for å gjøre meg og ungen klar for jobb og barnehage. Jeg kjenner at jeg er helt sint inni meg og vil hverken ut av huset eller på jobb. Og hva er det å føle seg glad over når ditt elskede avkom står og skriker til deg at det hater deg og vil rømme fra deg og at du er den dummeste i hele verden?

Nå vet jeg at jeg virker veldig negativ og sikkert litt deprimert også. Men jeg tror alle opplever litt slike ting noen ganger, bare at vi ikke deler det så mye med andre. Vi er opptatt av å vise kun de gode tingene, og skal helst stråle av lykke til alle døgnets tider. Men gjett hva. Jeg gir faen. Hva er vitsen i å fremstå som glad og fornøyd hvis du egentlig har lyst til å grine av frustrasjon?? Hvorfor ikke bare si det som det er til de som bryr seg nok om deg til å spørre hvordan du har det i dag? Det går faktisk an å si at man har en dårlig dag. At man har kranglet med kjæresten, stått opp med feil bein eller har barn i trassalderen som kan finne på å si de mest utrolige ting. Vi har lov til å ikke være så jævla perfekte hele tida. Jeg skulle ønske flere kunne bli mer åpne om dette,for når man da har en dårlig dag så blir det ikke så skummelt  å betro seg til noen. Og kanskje det er lettere å bli i bra humør igjen ved å tenke at "shit happens,alle kan ha en dårlig dag og krangle med typen sin". For da husker du at også venninner og kollegaer kan ha det akkurat på samme måte som deg selv noen ganger.

Jeg nevnte som sagt endel kjipe ting til å begynne med, og derfor har jeg lyst til å fortelle hva som gjør meg glad igjen etter at humøret bare har vært dårlig. Noen ganger når jeg og typen har hatt en usaklig krangel, forteller jeg det til en veldig god kollega av meg, som også er flink til å si når hun er i dritthumør. Jeg får meg en utblåsning og kanskje litt sympati, og allerede føler jeg meg bedre. Plutselig har jeg fått melding av typen, eller han ringer mens jeg er på jobb. Vi sier unnskyld og blir venner igjen, for ingen av oss liker å ha det slik. Før jeg vet ordet av det har jeg tatt en skikkelig ryddeøkt hjemme og ordenen er gjenopprettet. Det er da mye bedre å ha rene klær og glass å drikke av...? ;) Og nå er det vår! Jeg har overlevd enda en vinter og elsker å stå opp om morgenen samtidig med den fantastiske vårsola. Jeg er fortsatt trøtt som en idiot (er og forblir et b-menneske uansett årstid) og snubler rundt for å finne frem klær,men jeg er i det minste ikke sur. Mitt nydelige barn kommer og gir meg en deilig knuseklem og forteller meg at jeg er fin og at "jeg elsker deg, mamma!". Da tenker jeg at det finnes ingen bedre start på dagen enn akkurat dette. Tenk hvor mange småting i hverdagen som er med på å gjøre oss glade!  Men det jeg vil frem til er at vi ikke nødvendigvis trenger å være glade, lykkelige og perfekte hele tiden. Vi er jo bare mennesker :)

Venus ♥