torsdag 28. april 2011

Han som alltid var der

Du vet pusegutten? Han som er litt forvirret og vet ikke helt hvilken rolle han skal ta i et forhold? Han som gir 110% av seg selv. Alltid. Han du alltid ringer når du trenger en tjeneste. Eller en sjåfør. Han du alltid kan stole på dukker opp. Han som støtter og hjelper kjæresten med psykiske problemer i år etter år. Han som gjør alt han kan for at jenta han liker skal like han tilbake. Han som ser på at hun blir tråkket på gang på gang, og som alltid stiller opp som gråtepute når hun endelig skjønner det selv. Han som skjærer tenner i frustrasjon over at hun stadig går tilbake til den samme mannen, eller like ille; rett i armene på den neste drittsekken i køen. Han som håper så inderlig at hun en dag skal åpne øynene og se at hun har svaret rett for øynene på seg...akkurat som i de romantiske komediene. Han som alltid er litt for intens, og litt for reservert på samme tid.

Åh, jeg hadde en kamerat som var sånn.

Etter at det ble slutt med den første kjæresten min var jeg helt ødelagt. Ikke bare gikk jeg gjennom mitt livs største og første (er det ikke slik at den første alltid er størst?) kjærlighetssorg, jeg var også utslitt mentalt og fysisk, og jeg strevde med å ta meg av to barn. Jeg bodde forholdsvis øde til og hadde ingen venner eller familie i umiddelbar nærhet.

Men jeg hadde internett. Og jeg oppdaget at internett er rikt befolket av fantastiske mennesker som hadde tid og mulighet til å lytte (lese) til alle mine frusterte utbrudd og tårefylte kjærlighetserklæringer til den mannen jeg savnet så voldsomt.

Stort sett var det kvinner på det forumet jeg beveget meg på, men en og annen gang datt det en mann innom, og Messim_228 var lett å skrive med og flink til å si akkurat de rette tingene. Det tok ikke lang tid før Messim_228 het jorgen.mjoskog@gmail.com og metervis med mail flagret fram og tilbake med korte intervaller.

Jeg skjønte fort at gutten var snill som dagen var lang og enda lenger. Snill og uskyldig og usikker og nesten jomfru. -Noe han fortalte meg i all fortrolighet en sen kveld over msn. Han tilbød seg gjerne å hjelpe meg praktisk, eller å kjøre meg hit heller her når jeg klaget over hvor isolert jeg følte meg, eller når jeg uttrykte hvor sliten jeg var. Vi hadde utvekslet bilder en gang mellom alle mailene, og jeg forstod straks at han ikke var min type. Men det hadde jeg heller ikke ventet. Jeg trengte en kamerat, ikke en kjæreste, så jeg var glad til. Til slutt møttes vi, hjemme hos han. Jeg tok toget en helg jeg hadde barnefri og vi hadde bestemt oss for å dra på kino først også bli mer kjent hjemme hos han etterpå. Jeg skulle overnatte. Mest fordi det rett og slett ikke gikk transport hjem. Han skulle kjøre meg hjem dagen etter.

Jeg visste hva jeg gikk til. Jeg visste at han likte meg bedre enn jeg likte han. Jeg visste at han håpet vi skulle bli litt mer enn kjent. Jeg visste han håpet at han skulle være litt mindre "nesten jomfru" også, etter at jeg hadde reist. Jeg var slett ikke dum. Det gjorde meg ingenting. Jeg hadde ingenting å være redd for. Det var en snill gutt jeg reiste til.

Han lyste opp da han møtte meg på perrongen, og han var så ivrig at han skalv hele veien til kinoen, på kinoen, og hele kvelden mens vi pratet hjemme hos ham. Han var en gossig kar med et stort, gutteaktig smil og en noe rund kropp. Jeg likte han bedre og bedre som menneske. Han var lett å prate med, og han var morsom. Men han lyste av usikkerhet. Han var allerede forelsket før han hadde tatt meg i hånden, og jeg fikk nesten vondt av ham mens jeg betraktet ham gjennom kvelden. Han var så usikker at han nesten virket ensom, selv om han hadde en masse venner og sjelden var alene. Han satt seg omtrent oppå meg og ville helt holde meg i hånden, eller ha armen rundt meg hele kvelden.

Det var alt for mye kjærlighet for min del. Men jeg var så redd for å såre ham at jeg ikke turde fortelle ham det direkte. Jeg gav en masse hint om hva jeg følte og tenkte, og oppmuntret ingenting, men han var fullstendig blindet av håpet om at jeg skulle se ham. Det sprengte i hjertet mitt, men ikke av kjærlighet. Jeg synes rett og slett synd på ham.

Jeg visste at han ventet jeg skulle ligge i samme seng som ham. Det hadde jeg ikke lyst til. Jeg visste at han ville ha sex. Jeg hadde ikke lyst. Faktisk fikk jeg hjemlengsel så fort jeg kjente at han tok i meg. Jeg hadde sahara mellom bena og ante ikke hvordan jeg skulle få opp fuktigheten i området. Stakkar, jeg synes så synd på ham der han tok på meg med skjelvende hender at jeg visste jeg kom til å ha sex med ham. Jeg følte jeg måtte. Selv om han ikke på noen måte presset meg. Jeg bare visste at om jeg avviste ham så kom han til å bli knust. Jeg ville ikke knuse den stakkars mannen. Han var jo så god og snill. Og jeg var jo glad i ham. På en måte. Jeg brydde meg om ham. Han var kameraten min. Og hva gjør man vel ikke for å stille opp for en kamerat? Så jeg lot ham kysse meg. Han var så ivrig og så nervøs at leppene hans var som betong. Harde og stive. Tungen hans søkte inn i munnen min. Stiv og sjelvende. Jeg kjente at jeg gruet meg til å bli med ham inn på soverrommet.
_______________
Forsetter...

--Isis--

5 kommentarer:

  1. Veldig bra skrevet, og jeg fikk omtrent vond smak i munnen her, for jeg fikk nok samme følelsen som du kjente. Min søster og jeg har også en slik kamerat, og han var veldig interessert i min søster for en del år siden, men man kan ikke presse frem noe som ikke er der, og det er dessverre akkurat dét; de kan være enn så gode, men man SER det bare ikke for seg. Det er noe som alltid vil skille, og det er kanskje det at slike gutter setter en så høyt på en pidestall, jeg vet ikke. Jeg trenger selvsikre gutter, det blir antiklimaks for min del hvis ikke. Jeg kan ikke ha en 'unnskyld at jeg er til'-type, en som ikke går for det han vil ha, men som sitter på gjerdet og venter på å bli oppdaget. Det fungerer ikke for min del. Slike typer, vanvittig herlige som de kan være, vil alltid ha vennestatus, og det er veldig synd, mtp at så mange av dem er så gjennomført gode.
    Skal ikke være lett!

    SvarSlett
  2. Rebella: Jeg elsker kommentarene dine! Du er alltid så grundig når du kommenterer og kommer med masse interressante tanker! :-D

    Resten av historien kommer i morgen. Den ble altfor lang til å legges ut som et innlegg.

    Det er virkelig en grunn til at noen gutter havner i vennesonen gang på gang, og du har rett i at det nok handler om selvsikkerhet. Vi kvinner vil ha en som går for det han vil ha og ikke er redd for en avvisning! -Han vet at det finnes mange andre som vil si ja likevel. Vi kvinner vil ha han alle andre vil ha. For da føler vi oss så spesielle når vi blir utvalgt. Vi er enkle sånn. :-P

    SvarSlett
  3. Hmm. Jeg synes faktisk det er mindre realt å ikke snakke med ham om dine følelser for ham før dere møtes. Å la han tro at han har en sjans når han ikke har det. Ikke sikkert han plukker opp dine vanlige diskré signaler når han er så "ny i gamet". Jeg ville snakket med ham ansikt til ansikt, på en fin, men klar måte, latt han vite hvor landet lå.
    Det kunne like gjerne vært du som var usikker og ny. Vi har vært der alle sammen, men det er ikke fair å la ham ha urealistiske forhåpninger.

    SvarSlett
  4. Så skjønn du er, så utrolig gøyt å høre at du liker kommentarene mine så godt! Åh, det blir jeg kjempeglad for å høre, tusen takk:D
    Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen:) Og haha, du har så rett; vi er nok ganske så enkle når det kommer til akkurat dét punktet; we like to flaunt! Minst like mye som gutter, det er jeg bombesikker på;D Mannfolk er mer; 'se så spesiell damen min er!' , mens vi kvinnfolk er mer 'se så spesiell jeg er som har han her!' hahaha;D
    SV: Så knallsøt du er, bare det at du sier du kunne ønske du kunne hjelpe meg, er kjemperørende, og jeg setter stor pris på det:D
    Practical magic/magiens makt er ikke en serie, det er en film fra 1998, og den er virkelig verdt å få med seg! En herlig, søt, rørende, morsom historie sentrert rundt heksesøstrene Sally og Gillian - jeg elsker den! Har alltid vært begeistret for hekser, så det er jo en fordel at man liker det;)

    SvarSlett
  5. Anonym: Nå skal det være understreket at jeg VAR usikker og ny. Jeg var akkurat like ny i gamet som han. Jeg hadde mer erfaring med sex. Men det var fordi jeg hadde vært i et flere år langt forhold. Dating og datingregler kunne jeg ingenting om. Det skal vel sies at jeg ikke kan en dritt om det den dag i dag. Det er altfor komplisert til at jeg har orket å lære meg det. Jeg har bare blitt flinkere til å sette meg selv først og dermed sette tydeligere grenser for meg selv.

    Jeg visste på forhånd hva han ønsket seg. Det betyr ikke at jeg "lot ham ha urealistiske forhåpninger". Jeg oppmuntret ingenting. Jeg gav hele tiden forholdsvis tydelige hint om at jeg ikke var helt der han var. (trakk meg unna ham, trakk til meg hånden når han tok den, osv) Han håpet likevel. Dessuten så jeg han ble såret hver gang jeg gjorde det, og da følte jeg meg presset av min egen samvittighet til å prøve å være kjærlig.

    Jeg har kommet i den samme situasjonen en gang senere også. Da taklet jeg det helt annerledes. Men det var også med en mann som var mye mindre usikker enn Jørgen var! Dessuten hadde jeg nettopp denne erfaringen fra før. :-)

    SvarSlett