Playdate?

Jeg har ikke hatt sex på to uker. Jeg har ikke hatt lyst på siden jeg kom hjem fra turen. Jeg er kåt. Men ikke på Charming. Kanskje jeg bare har vært for mye hjemme. Man trenger jo litt påfyll utenifra for å få inspirasjon til å hoppe på stanga. Det er litt av "forbannelsen" med å være hjemme med barn. Man blir lett litt isolert. Forstå meg rett. Jeg elsker å være mamma. Jeg elsker å være mamma for alle sønnene mine, og jeg har vært hjemme med dem alle til de var minst to år. Det er rett og slett ingenting som slår det fantastiske ved å kunne være til stede med alle milepæler. Jeg var den som hjalp han igang da han begynte å gå. Jeg var der da han sa sitt første ord. Jeg ler med han når han begeistret klarer alle bevegelsene til "Lille Petter Edderkopp" for første gang. -Selv om han kløner litt. Jeg ville ikke byttet dette mot NOE.

Men så var det sex, da.

Sex som er så forbanna viktig. For meg. "Det er slik voksne leker", forklarer jeg ungene når de lurer på hva sex er og hvorfor voksne snakker om det. For meg er det ihvertfall sånn. Det er slik jeg leker.  Egentlig er jeg ei jente som har plass til mange lekekamerater i gjengen. Og jeg blir ikke sjalu når lekekameratene mine har andre lekekamerater enn meg! Det betyr jo bare at jeg kanskje får sjanse til å bli kjent med dem - og kanskje de til slutt blir mine lekekamerater også?

Men mr. Charming vil bare leke med meg, han. Og han vil ikke at jeg skal leke med noen andre heller. Det er vel ikke så unormalt. Det er jo normen. Man har én partner. Man er tro og lojal. All you need is love. Ihvertfall teoretisk sett.

Men hvis det er mest naturlig å ha én partner. Hvorfor er det så mye utroskap da?

Vi har behov for å eie hverandre.

Vi tar pant i hverandres seksualitet: Jeg eier kjæresten min: Du får lov til å ha sex. Men bare med meg. Bare når jeg vil. Vi skal bare ha sex på den måten jeg vil - for det er en del ting jeg ikke gjør. I bytte får du være sammen med meg hver dag, kanskje resten av livet. Jeg har også lovt å bare ha sex med deg. Det er kjedelig. Men det er prisen jeg må betale for å eie deg. (hvis ikke jeg går bak ryggen din, da)

Heldiggris. Hver dag altså? Jeg blir helt misunnelig.

Men vi eier ikke bare seksualiteten til kjæresten! Vi tar gjerne eieskap over ekser, venninner, kamerater, søsken...:  Jeg forbyr venninnen min å ha sex med eksen min. Jeg eier nemlig både henne og han. Du skal ikke lage noen relasjon utenom via meg.

Hvor mange har ikke opplevd å bli mer kåte på kjæresten etter å ha flørtet litt på byen? Er det noen som tilogmed tør innrømme at det er mer spennende å ha sex med kjæresten etter å ha vært utro? Vi trenger input, folkens! Det er kjedelig med én person. Selv om man jobber hardt for å holde sexlivet ved like. Vi er ikke skapt til det!

Nå skal jeg ikke si så mye om akkurat utroskap. -Jeg har nemlig aldri vært utro. Tro det eller ei. Jeg har ingen bastant tro på forhold. Jeg har så absolutt ingen tro på monogami. Jeg er "fanget" i et monogamt forhold. Men jeg velger selv å bli her. Hver dag. Og det valget står jeg for. Ingen sniking bak ryggen. Jeg har klokketro på ærlighet. Det skaper tillit.

Det er ikke lenge siden alt dette var uvant og feil for meg. Jeg hadde luktet på tanken. Polygami. Selv ordet høres uvant ut. Fra jeg var barn har monogami vært det Store og Hellige. Utroskap er noe av det laveste jeg kan tenke meg (på grunn av løgner og sniking bak ryggen). Likevel er det også den "synden" (i mangel på bedre ord - beklager) jeg best kan forstå. Med BigBoy flørtet vi med ideen. Vi snakket aldri om tanken. Men vi flørtet begge når vi var ute eller på fest. Han rotet med venninnen min. Jeg rotet med bestekompisen hans. Jeg var så kåt på bestekompisen hans at jeg virkelig slet med å holde mine egne grenser. Jeg trådde stadig over dem litt og litt. Klinte med han her, klådde litt der, danset litt vel tett både her og der. Men det var likevel forholdsvis uskyldig. BigBoy selv var en riktig storsjarmør. Han klådde litt, fløret litt. Klinte med venninnen min.

Det rare var at jeg ble ikke sjalu i det hele tatt. Det hele var jo så naturlig. Og jeg visste så godt, at det var meg han elsket. Hadde han hatt sex med noen, så hadde jeg vel reagert. Jeg var ikke helt der den gangen. Men det var uskyldig. Alt var bare veldig spennende. Vi var forholdsvis åpne om det med hverandre også. Men han turde ikke si at han hadde rotet med venninnen min. Det var det venninnen min som fortalte. Men jeg ble så overrasket over min egen reaksjon. -For det var egentlig greit! Jeg følte meg MÅTTE reagere negativt. Det var forventet av meg. Men egentlig dret jeg i hele opplegget. Hun fortalte at han hadde villet ha sex med henne. Jeg synes ikke det var rart. Hun har en utrolig seksuell karisma. JEG har villet ha sex med henne! Jeg følte meg ikke truet på noen som helst måte. Jeg visste han var glad i meg. Dessuten, JEG var jo helt vill i trusa etter kameraten hans! Men det var BigBoy som hadde hjertet mitt.

Det tok likevel tid for meg å bli vant til tanken. Polygami. Det tok tid å bli overbevist om at det er riktig for meg (og egentlig alle andre, men hallo! Dere får velge selv). Jeg har ikke greid å overbevise Charming om dette. Sprøtt egentlig. For han var en av de som introduserte meg for tanken. Sånn konkret, altså. (Den historien kan dere få en annen gang, om dere vil)

Hvorfor er det slik at jeg har "rett" til å eie en annen manns seksualitet?

Hvis jeg hadde satt meg selv som herre over tiden hans, hadde folk reagert.
Hadde jeg vært sjef over hvem han får snakke med, hadde folk reagert.
Hadde jeg bestemt hvem han fikk være venner med og ikke, hadde andre reagert.
Hadde jeg tatt kontrollen over spisemønsteret hans, (nei, du får bare spise sammen med meg. Det samme som meg. Når jeg vil. Du har dermed noe begrenset valg - siden det er en del ting jeg ikke spiser) da hadde noen reagert!
Hvis jeg på NOEN SOM HELST måte hadde prøvd å kontrollere livet hans, hadde det blitt reaksjoner!

Men seksualiteten hans. Den kan jeg kontrollere uten at noen reagerer.

Det samme gjelder selvsagt oss kvinner. Hvorfor er det slik at noen skal ha rett til å eie vår seksualitet?

Jeg skjønner jo det med at med én partner, er det lettere å vite hvem barna kommer fra og dermed er det lettere å stille faren til ansvar. Men likevel er det slik at det er utrolig mange som er far til andres barn uten å vite det. "Systemet" funker ikke! Kjærnefamilien. En mor og en far og alle barna. Dette er idealet. Spør du meg er det helt urealistisk og fungerer bare i noen få tilfeller. Der det ikke er skillsmisser/brudd, der er det utroskap. Dette er mer regelen enn unntaket. (correkt me if I'm wrong. Jeg har ingen kilder å henvise til her)

Det hele blir så lett en klase med løgner, bedrag, sjalusi og sniking i buskene. Du er ikke ærlig med meg, så lyver jeg litt for deg. Jeg ser det overalt. Med dette følger sorg og masse smerte.

Mr. Charming tror ikke noe på dette. Han tror jeg overdriver. Han tror ikke at så mange som 40 - 50% er utro. Han sier den statistikken er fikset på. Jeg på min side har mer tro på at den er for lav enn for høy. -Særlig fordi kvinner har en lei tendens til å "glemme" at de har hatt sex med andre. De finner på unskyldninger. De får hendelsen til å miste betydning. Det teller ikke. Mr. Charming har en uskyldig naivitet slik jeg ser det. Det er sjarmerende. Han har en steil tro på forhold og monogami. Men jeg selv merker at jeg trenger å treffe andre. Flørte litt og kjenne at jeg er attraktiv (for et grusomt ord, foressten!). Minst! Da tror jeg sexlysten vil komme tilbake mer naturlig også. Jeg tror vi slipper å jobbe så hardt for den.

Tror dere statisikken lyver? Hvordan?
Og hvor henter dere inspirasjon til å holde liv i et sexliv i bølgedalen?