Nyttårsforsetter.

Det burde være datostempling på nyttårsforsetter. Jeg har hørt så mange oppigjennom årene. Et fortvilet ønske om å opparbeide nok viljestyrke til å kvitte seg med de kiloene man ikke greide å bli kvitt i fjor. Eller året før det. Eller et halvhjertet løfte om røykeslutt. De aller fleste er glemt eller surnet allerede 1. nyttårsdag og senest ved utgangen av Januar. Hvor mange snakker om nyttårsforsetter i mai?

Jeg har aldri vært noen fan av forsetter. Jeg da lovt på meg et par en nyttårsaften i ny og ne. Når folk spør meg har jeg jo lyst til å ha noe oppfinnsomt å gi løfter om! Slanking og røykeslutt har aldri vært en del av mine forsetter. Mye fordi jeg aldri har røyket og fordi slanking en gang var livsstilen min. Jeg trengte ikke noe forsett for å holde liv i besettelsen om en tynn kropp. Og i dag elsker jeg kroppen min. Den er herlig uperfekt perfekt. Nei, de forsettene jeg tidligere har laget for meg selv, har aldri vært ment å ta alvorlig. Jeg kan ikke engang huske hva jeg har lovt. Det var uansett flere år siden sist, og løftet var antakelig like dumt som det var impulsivt.

Jeg hadde ikke tenkt å forsetter i år heller. Men så har julen blitt litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Ikke nødvendigvis dårlig. Faktisk har jeg hatt en deilig jul! Men annerledes enn jeg hadde sett for meg.

Og akkurat dette er veldig typisk meg. Jeg laget planer og ser for meg livet mitt framover sånn eller slik og det slår ikke feil: ting blir aldri slik jeg har tenkt meg det. Aldri. Men jeg kan ikke ha som forsett at jeg skal slutte å planlegge livet mitt. Det kommer til å gå i vasken allerede i natt. Saken er bare at jeg blir så skuffet over meg selv når ting ikke blir som jeg vil det skal bli. Det må jeg slutte med. Livet er uforutsigbart. Og det er greit. Skuffelser og forventninger som ikke innfris skaper bare stress og dårlig selvbilde. Så hvorfor ikke forvente det uforutsette?

Er det ikke det da?

Så i løpet av det neste året lover jeg å kjefte litt mindre. -Og leke litt mer.

Jeg har tross alt ikke lyst til å være en bitch. Verken mot barna eller mot kjæresten. Også er det jo sånn at jo større ungene blir, jo mindre kan du få dem til å gjøre det du vil. "Du kan ikke tvinge meg", hører jeg ofte fra 7-åringen.

Jeg har ikke lyst til å tvinge.

Jeg liker ikke krangle. Med barna. En liten dramakrangel med kjæresten for å rense luften tror jeg er sunt. Vel, til en viss grad. Nei. Jeg liker ikke å krangle med kjæresten heller. Kjefte. Være sur.

Jeg vil leke istedet. Det er mye morsommere. 

Tar du nyttårsforsettene dine seriøst?