Minibrems

I går var jeg på apoteket for å kjøpe minipiller. Jeg hater dem.

Jeg begynte på minipiller etter at jeg fikk en baby. Legen anbefalte dette med tanke på at jeg ammet. -Så kunne jeg fortsette med "vanlige" p-piller etter at jeg sluttet å amme, mente hun. De nye p-pillene var så flotte og fine og man fikk ikke kreft av dem eller noe.

"Jøss", tenkte jeg. "Ikke kreft heller! Nei, det må være noe fine greier". Nå er det sånn at jeg egentlig er helt håpløs på å huske å ta piller. Det går i perioder at jeg tar dem slik jeg skal, men så blir det til at jeg hopper over en dag, og neste gang hopper jeg over to og en eller annen gang faller det ned i hodet mitt at "shit, hadde ikke jeg noen piller jeg skulle tatt denne uka?"

Jeg har aldri prøvd p-piller før. Jeg begynte å ha sex da jeg var 16, men prevensjon falt meg ikke inn. -Eller jo, det gjorde vel det...men jeg hadde noen sære prinsipper den gangen. Uansett. Jeg begynte ikke med prevensjon før jeg hadde fått unge nummer to. -Som 19-åring. Jeg fikk hormonspiral den gangen. Genial sak. Koster skjorta for en 19-åring uten lommepenger, men den settes bare inn og blir sittende i opptil 5 år.

Saken var at den var smertefull og lunefull den greia der. Så etter 4 år tok jeg den ut. -Da var det over med kjæresten min og jeg hadde fått for meg at jeg ikke kom til å ha sex på en stund. Det stemte, forsåvidt, men da jeg startet å ha sex igjen, så var det over på kondomer og etter en liten visitt hos legen: p-ring. Tok ikke lang tid før jeg fant ut at jeg ikke likte p-ring.

Så etter babyen var ute ville jeg liksom prøve noe nytt. Det ble minipiller. Skikkelig orginalt, men det er visst begrenset hva du kan putte i deg av hormoner når kroppen din har nok med sine egne.

Jeg skal fortelle deg at minipiller er utrolig effektivt! Når jeg går på dem VET jeg at jeg ikke kommer til å bli gravid. Jeg slutter nemlig å ha lyst på sex. Jeg trodde først at det var noe galt med meg. -Eller at spebarnstiden virkelig tok knekken på meg denne gangen. Noe måtte jeg jo skylde på, for vanligvis er jeg et sexdyr av dimensjoner. Jeg trenger mye, variert, spennende, utfordrende sex. Men nå var det liksom helt dødt inni meg. Jeg tenkte ikke på det en gang! De gangene kjæresten prøvde seg så følte jeg at jeg ikke hadde noe å gi. Men hallo! -Jeg er jo et sexdyr. Så jeg ble jo med. Men det ble liksom aldri helt den samme gleden som før. -Ikke at jeg tror kjæresten merket stort. Han synes det er greit å ha sex en gang i uka, han. Helt vanlig. Faktisk synes han nok det var godt jeg hadde roet meg litt ned. Han ble så sliten av alt sexmaset mitt.

Men jeg savnet lysten.

Så kom den plutselig tilbake! Nesten over natten var jeg plutselig levende. Jeg la merke til flotte kropper på gaten igjen. Jeg kjente kriblinger på mørke steder når noe kunne minne om sex. Jeg fikk lyst til å flørte igjen. -Flørte, og MENE det. Plutselig var sex i tankene mine hele dagen, slik det hadde pleid. Jeg prøvde ut massagedusjen vi hadde i leiligheten. Så fort kjæresten var ute av huset fant jeg fram leketøy jeg nesten hadde glemt for å få en quick fix. -Eller tre. Jeg var forsiktig med å mase på kjæresten (det har jeg brent meg på før), men når han prøvde seg så var jeg plutselig igjen helt med. Fantasier ble levende i hodet mitt og tilfeldig flørting kunne få det til å koke i meg.

Så faller det ned i hodet mitt at "shit, hadde ikke jeg noen piller jeg skulle tatt denne uka?"

Godt at jeg ikke hadde mast for mye på kjæresten, kanskje. Godt at han helst liker oralsex, kanskje. Jeg startet på pillene igjen, og innen en uke var alt grått igjen. Likevel begynte jeg ikke å mistenke pillene før dette hadde skjedd et par ganger... Og når jeg oppdaget det, så hadde jeg jo ikke lyst til å ta dem igjen! Så nå går jeg uten på 3 måned, og det har gått bra. Men det ER hemmende å IKKE gå på noe også. -Særlig når man er like fruktbar som en kornåker på høsten. Man må være så sykt forsiktig. Så nå har kjæresten instendig bedt meg skaffe piller igjen.

Jeg har dem her. Og jeg har ikke lyst til å ta dem. Men jeg kommer til å gjøre det. Jeg måtte nemlig kjøpe angrepille samtidig. -Det var første gang siden jeg sluttet på minipillene. Vi klarer ikke være like forsiktige lenger.

Jeg gruer meg.

Men jeg håper likevel at kanskje....kanskje det var spebarnstiden som tok knekken på meg likevel. -Kanskje jeg bare har innbilt meg at det var minipillene. Det er lov å håpe.

-- Isis --