På byen med høye knær og stive smil

Tidligere har jeg skrevet et innlegg hvor jeg spør hva som er poenget med å gå på byen når man heller kan feste hjemme. Byen er for meg et stort sjekkested, og dermed vet jeg ikke hva jeg har der å gjøre ettersom jeg er opptatt og bundet på hender og føtter.

Men så var vi for en gangs skyld samlet, alle vi jentene. Afrodite, jeg og Ishtar. Vi tre som vokste opp sammen og som, selv om vi har vært fra hverandre over lenger tid, alltid ender opp sammen til slutt. Vi samlet våre menn og barn på et sted og oss selv på et annet. Vi mente å drikke oss tullete mens vi fniste og tøyset som bare vi kan. 

Ishtar ville på byen. Ingen av oss er single, men Ishtar er noe yngre enn oss og synes fremdeles byen er det ultimate morosted. Afrodite og kikket på hverandre og rynket på nesa. Vi hadde mest lyst til å bli i stua, drikke mer og le til vi grein. Men vi nikket likevel. Klart vi ville på byen! Ishtar var jo gjest, vi kunne ikke si nei til å vise henne fram i Trondheim. 

Planen var å drikke. Jeg har drukket én gang på over et år (jeg er ei sånn snål ei som ikke vil drikke med barn i hus), og har ikke vært full siden før jeg var gravid med Minsten. Jeg hadde tilogmed vært på polet. Det var så lenge siden at jeg knapt husket hvor det lå. Men jeg fant fram og kjøpte med meg en favn varer. 

Jeg drakk et glass vin. To kanskje. Afrodite drakk ingenting. Vi rett og slett glemte å drikke. Vi hadde det utrolig morsomt sammen, det var godt å se hverandre igjen og ha det som i gamle dager. Vi tok bilder av hverandre med våre identiske mobiler, sminket oss mens vi lo så tårene trillet, byttet accessories og skrøt av kjolevalgene.

Så dro vi på byen. Det var torsdag og såppas lenge før skolen startet at det var få mennesker ute. Dermed var det faktisk plass på dansegulvet. Vi forserte en gruppe på tre jenter og 4 klengete, siklende menn for å få danse. Og DJ'en hadde spilleliste fra 90-tallet. Musikkmessig antakelig det morsomste tiåret jeg vet om. Det er rett og slett umulig å holde seg alvorlig og danse trippedans mens man kikker etter litt for fulle ungkarer. Nei, det var veiving med armene og spensthopp og stjerneplukking. Det var minst 4 forskjellige aerobic-steg (ettersom halvparten av sangene gir meg sterke minner fra mine første år på treningssenter). Vi så antakelig helsprø ut, for vi fikk være ifred lenge. Helt klengegutta fra gjeng nummer 1 ble lei av å bli avvist av de tre jentene de hadde prøvd seg på i halvannen time. Da beveget de seg videre til oss. Og vi var ikke fremmed for å invitere dem med. Vi hadde det faktisk moro (!) en lang stund mens vi prøvde å dukke unna flørtedansingen. En av dem prøvde faktisk å danse oppå meg. Jajaja! Jeg ser deg! Du har såååå kule moves. Jada. Til slutt måtte spørsmålet komme om vi ville være med i barne og shotte. Ojdu, den var billig. Neitakk, vi danser best her, vi! Men hyggelig at du spurte. Velkommen igjen.



Igjen var vi alene. Vi hadde danset en stund og var gjennomsvette alle i hopes. Ihvertfall jeg. Jeg hadde ikke lyst til å ta på meg selv og ihvertfall ikke lyst til å ha noen andre hender på meg. Men nå var i det minste gutta forsvunnet.

Så dukket det opp to gutter til. De var tydeligvis kamerater og den ene var helt tydelig flau over den andre. Dritflau faktisk. Grunnen var at den ene, en liten og tynn spjæling på rundt 20 år, trodde han var på ballettoppvisning. Jeg har sett mye rare dansestiler på byen. Men dette slår det meste. Denne gutten tok piruetter og Pas de bourrée og rare utstrakte splitthopp med strake armer rett i været. I fullt alvor, med gravalvorlig ansikt. Kameraten var tydelig ille berørt, smellrød i ansiktet og trakk seg nesten inn i seg selv.

Først visste vi ikke helt hvor vi skulle se hen. Vi kikket på hverandre med blanke øyne og pokerfjes. Vår egen ganske utagerende dansing stilnet helt av og ble til små trippesteg fra side til side. Helt til Afrodite trakk på skuldrene og snudde seg mot de to guttene. Absolutt alle andre unntatt vi hadde rømt lokalet. Så flaut var det tydeligvis. Så smilte hun til ham og klappet i hendene og startet å gjøre nøyaktig som den uelegante ballettdanseren. To sekunder etterpå gjorde vi splitthopp med strake armer alle sammen. Ballettgutten lyste opp i hele ansiktet, jeg tror aldri jeg har sett et så lykkelig ansikt.

Da kameraten kikket fram under armen sin igjen og fikk se 4 pene jenter gjøre nettopp det samme som den pinlige kompisen løsnet selv han opp og begynte å danse han også. Det var som om han ikke kunne tro at det fantes så fine jenter som kunne være så greie! Til slutt slappet han av og smilte med oss.

Vi jentene hadde det dritmoro. Jeg tror aldri jeg har hatt det så moro på byen før. Vi danset fugledansen og støveldansen og hoppet og sprelte med armer og knær til høyre og venstre. Gliset på og ansiktsmimikken som understreket de funky bevegelsene. Det var frigjørende å drite i alt og bare ha det skikkelig skikkelig moro.

Ballettgutten ble ivrigere og ivrigere, og mindre og mindre elegant. Og vi hadde det morsommere og morsommere. Armer og ben og andre kroppsdeler føk til alle kanter, det var hopp og det var kneløft. Det var can-can og cowboydans med late-som-hatter og høye fraspark.

Etter tre sanger var ballettgullgutten helt utslitt og segnet om på dansegulvet. Han kunne ikke stå på bena mer. Masse iver, men litt mangelfull form. Jaja, moroa var over. Vi hadde danset nok. Svette og gode forflyttet vi oss til pianobaren for å avkjøles og roes ned før vi dro hjem til sengene våre.

Nå skjønner jeg ihvertfall hva man kan gjøre på byen om man er opptatt. Man føler seg fri til å danse som en maniac, svette og smile. Det forutsetter selvsagt at det er plass til å snu seg på dansegulvet. Men ærlig talt så tror jeg det fikser seg selv. Jeg har nemlig lært et par nye triks. Spensthopp med strake armer og høye spark og et ivrig smil. Det skulle skremme bort de fleste. Skulle jeg tro.

--Isis--