- Ja, jeg vet de hadde sex. De sa det begge to.
*Poff* kula traff. Ga meg ingen sjans til å unnslippe. Hjertet stopper, og ett sekund, bare ett sekund, føler jeg ingenting. Det ubehagelige ingenting som etterlater seg en eksplosjon av vonde følelser. Jeg har følt det før, og visste jeg nå ville føle det igjen. Og før jeg rakk forberede meg var det der. Sterkere, større og mer smertefult enn jeg noen gang hadde opplevd før. Jeg er lamslått. Klarer ikke snakke, klarer ikke bevege meg, får ikke puste. Det er ett trykk i brystet, ett trykk så kraftig at det kjennes ut som jeg skal sprenges. Det er hjertet mitt. Det kjemper hardt for å klare slå igjen. Jeg er svimmel, desorientert. La dette være et mareritt. La dette være en av de tingene jeg bare kan våkne fra. Jeg lukker øynene, teller til tre, og åpner de forsiktig igjen. Men til ingen nytte. Jeg er her enda. Smerten bare vokser og jeg får lyst å skrike. Ikke han her også!
Drømmen om ekteskap, evig lykke og samhold har aldri vært en del av min tankegang. Det var bare en jentefantasi utskrevet for naive usmarte. Jeg hadde aldri sett noen få det til, ikke "til døden skiller dere av". Jeg hadde ikke troen på det. Ikke før jeg traff han. Han smøg det inn på en smart glidende måte med løfter, snakk om håp og tillitt. Jeg fant meg selv dagdrømme om å gå opp mot han ved alteret. Se han stirre på meg med kjærlighet i øynene. Den urealistiske deilige drømmen om å bli gamle sammen. Den kjente ønskedrømmen. Så ble det slutt. Vi var ikke mer. Men jeg ville ikke gi meg. Det var så mye vi begge hadde gjort feil, men det var filleting. Det var ting det var mulig å rette opp, ting man kunne unngå å gjenta. Så jeg satset. Gikk i meg selv og jobbet hardt for å rette på mine feil, endre på ting til hans fordel. Ikke bare late som, men virkelig gjøre en endring i meg selv. Okei, så han blir glad av å bli servert middag når han kommer hjem fra jobb. Vel, jeg hater kanskje lage mat, men jeg kan godt gjøre det for han når det betyr så mye. Okei, så han trenger mer frihet. Kanskje går det utover min egen frihet, men så lenge jeg får trent og kan dra ut innimellom, så trives jeg egentlig hjemme med barna jeg. Okei, så han trenger at jeg går bort til han å gir man en klem eller bare legger en hånd på han innimellom slik uten videre. Det faller ikke meg naturlig, men jeg jobber gjerne med det om det gjør han glad, om han føler seg elsket av det. Jeg jobbet for å få det til å funke, og det hjalp. Han så meg, så hvilket strev det var for meg, og satt pris på det. Han ble til og med villig til å se i seg selv, se sine feil. Og det er ikke noe Mr. Hunk gjør lett. Vi gjorde fremskritt. Store gode fremskritt med fremtidsplaner. Vi hadde løsningen klar. Den måtte nok riktignok skreddersys etterhvert som vi prøvde oss frem, for veien ville ikke være enkel, men vi hadde en plan. Vi skulle satse. Gi hverandre en ny sjans. Vi var igang.
- "Ja, jeg vet de hadde sex".
Jeg leste linjen igjen og igjen i håp om at jeg leste feil. Det må være et "ikke" i den settningen. Jeg bare ser det ikke. Han kan ikke ha gjort dette mot meg. Han kan ikke la historien gjenta seg. Han vet jo så godt hva jeg har vært igjennom før. Før jeg traff han. Han vet hvordan det river i meg. Han vet hvor mye som skal til for at jeg skal stole på noen. Han vet hvor mye jeg har strevd for å kunne gi han den tillitten jeg har sjenket han. Den utvilsomme naive tilliten man skal ha i et forhold. Han kan ikke ha bedratt det?! Jeg hyperventilerer. Jeg er i sjokk. Jeg er ferdig.
Han har løyet. Løyet igjen og igjen. Han sa han ikke rørte noen, at han kun ville ha meg. Han sa det, flere ganger. Lot meg fortsette å strebe etter løsninger. Lot meg se inn i en fremtid med han. Mens han i realiteten visste at det ikke var noen. Han stakk pikken i meg, lot meg suge han. Etter at han hadde hatt den i ho. Jeg følte meg møkkete. Ufyselig. Jeg må sjekke meg. Tanken på det gjorde meg kvalm. Fysisk kvalm der magen knøt seg i avsky. Så nedvergiende det vil bli. "Hei, jeg må sjekke meg." "Har du hatt mange partnere?" "Nei, bare en. Bare kjæresten min". Jeg vrei meg i smerte, kastet meg rundt, klarte ikke stå rolig. Hvordan kunne han? Hvordan kunne han juge?!- Jeg mente aldri såre deg. Jeg løy fordi jeg var redd vi ville miste det vi hadde. Jeg vil bare ha deg!
Ordene hans var som gift. Svei seg inn i meg som etsende væske. Hvorfor vil han pine meg slik?
- Det betydde ingenting. Kan vi ikke bare legge det bak oss?
Bak oss?! Jeg fikk vite det NÅ. Hva faen tror han dette er?! En liten hvit løyn om at han har vasket huset mens han egentlig ikke har gjort det? Dette er snakk om tillittsbrudd, å dypt såre en som elsker deg over alt i denne verden. Det er ikke bare en liten filleting vi bare kan legge bak oss! Har dette vært plan hans hele tiden? Være utro, for så å bare "angre" etterpå, overtale meg om at vi må se fremover. Også å si vi. Det er jo jeg som har det vondt, jeg som må legge det bak meg. Han er jo bare flau over at sannheten kom frem. Og det var jo ikke noe vi i besluttningen om at han skulle døtta kølla i ho. Hvorfor er det plutselig det i besluttningen om å tilgi og gå videre?
Tanken på han gjør meg uvel. Han er ikke den samme for meg lenger. Den sterke mannen jeg kunne stole på at fortalte sannheten om jeg ba om den. Den gode personen som brydde seg om meg, som kun ville meg godt. Han er ikke der lenger. Det er ikke det at han har vært perfekt frem til nå, for det har han langt ifra vært. Men det har i det minste hatt en slags uforskyldt unnskyldning. Dette derimot. Jeg hadde aldri trodd han ville dytte meg så langt ned i gjørma. La meg føle meg som ubetydelig søppel på den måten. Hvordan tilgir man slik?
Innerst inne kjenner jeg en liten flamme brenne for han enda. En uslokkelig kjærlighet for han til tross for alle hans feil og mangler. Jeg elsker han, jeg gjør det. Men hvordan kan jeg se på han nå uten å ville spytte på han i avsky? Hvordan legger man slik bak seg. Vil man legge slik bak seg? Skal man virkelig gå imot all fornuft til fordel for kjærligheten? Nei. Hvor var kjærligheten hans da han pulte henne! Er det bare jeg som skal vise kjærlighet, mens han ikke kan sjenke meg litt respekt ved å være ærlig om et utroskap engang? Og hvordan skal jeg kunne slippe dette enorme sinne jeg kjenner inni meg? Hvordan skal jeg kunne stole på han etter dette? Er det i det heletatt mulig? Man må fortjene tillitt, man blir ikke bare gitt det i henda. Hvordan ville et forhold med han vært uten tillitt? Det er jo slitsomt for begge. Det er vel ingen som ønsker å ha en hel del regler i forholdet, men hvordan ville dette fungert uten? Jeg kunne jo ikke tillatt at han snakka med henne noe mer.
"Det finnes bare anger". Det er ordene han skriver til meg. Men hvordan vet jeg om det er ekte? At det ikke bare er en del av en planlagt unnamanøver fra konsekvensene et utroskap fører med seg. Jeg kan jo ikke stole på han. Noe inni meg sier det er ekte, og jeg kjenner han jo godt, men igjen, jeg trodde ikke han ville være utro i første omgang. Alle kan feile. Det vet jeg, men dette føles så planlagt. Han ville ikke ha meg der da han hadde besøk av de, da han gikk inn på gjesterommet til henne. Jeg var den eneste han ikke inviterte. Gud så naiv jeg er! Men jeg vil så gjerne, ønsker så veldig å finne en akseptabel unnskyldning for det han har gjort. Hva om han virkelig er lei seg for hva som skjedde? Hvordan er det for en person som oppriktig angerer på noe han har gjort? Det må jo være forferdelig fortvilende å da ikke kunne skru tilbake tiden. Men de ville kanskje ikke valgt annerledes uansett.
Har noen vært utro mot deg? Eller har du vært utro selv? Hva følte du etterpå? Hva var det som fikk deg til å gjøre det? Er det verdt å tilgi noe slik?
+Afrodite+
















