Du har kanskje vært i forhold lenge. Så lenge at sexlysten ikke var helt som den pleide. Det er ikke lenger koselig at kjæresten klår. Det kjennes ut som en forstyrrelse. Og den forsiktige spørringen og hintingen er ikke lenger sjarmerende. Den er masete. Men du har jo ikke lyst til å være et nei-menneske. Den kjedelige fruen som aldri har lyst på sex.
Dette kan for all del gjelde menn også. Det kan være godt å få ha staken i fred innimellom. En nymfoman kjæreste var kanskje en het fantasi da du var 14 år, men nå som du er gift (eller samboer) kunne du godt tenke deg å roe frua ned tre gir.
Da kan det være viktig med noen effektive måter å avvæpne motparten på. Hvordan kan man mest mulig effektivt aseksualisere kjæresten uten å gi grunn til brudd. (Man vil jo gjerne ha en armkrok å hvile i, eller i det minste en å spise mat sammen med)
1. Flatulens
Promp diskret (eller mer udiskret om du er modigere) på steder litt for nær partneren. Særlig hvis dere sitter litt nær hverandre og især om du kjenner hentydninger til flørting eller tegn til klåing eller kåt oppførsel i nær framtid.
2. Slutt å lukke dodøra når du må lette på trykket.
Bimmelim eller bommelom. Gi blaffen i å lukke døra samme hva. Skyld på at du liker å ha mulighet til å kommunisere fritt. Det finnes lite som er mer usexy enn å høre strålen treffe vannet i skåla med fri hastighet og fullt trykk. Særlig når du vet at du er forventet å spise fra det fatet senere...
3. Klø deg.
Gjerne når du går naken. Lag sånn skikkelig klø-lyd og klø deg som om du har lopper. For menn er det enda mer effektivt om du drar deg i tissen som en 3-åring hver gang den er tilgjengelig. (Ikke runke altså, men dra seg i tissen og fikle med ballene) Vi kvinner hater det.
4. Pelle nese
Spis gjerne busen som en bonus. Hvis du er sikker på at kjæresten ser det, lag et kjærlig blikk etterpå og len deg fram for å gi et kyss.
5. Spill mobil-spill i senga.
Eller sjekk facebook, eller begyn å sms'e med noen. Gjerne med lyd på telefonen. Dette kan få henne til å virkelig ønske seg eget rom, så vær forsiktig. Bare ved spesielle anledninger som når hun har lyst til å prate eller begynner å hinte til sex. Kombinér gjerne med pkt. 1, 3 og 4. (Men ikke alle samtidig - igjen, det kan gi grunnlag for separate rom)
6. Snakk med rumpa.
Pass på å bøye deg godt fram mens du drar rumpeballene godt fra hverandre og sier ett eller annet "søtt". Jeg elsker deg, funker supert. Jenter kan gjøre det samme med fitteleppene. Bonus til oss.
7. Lag grimaser.
Så stygge som mulig og bland det gjerne "naturlig" inn i en samtale for å gjøre den så goofy som mulig.
8. Navlelo/sokkelo/armhulelo
Rester etter klær som sitter fast i svette. Ekkelt. Rett og slett.
9. Slutt å barbere deg.
Hår under armene er et effektiv turn-off-middel. Ja. Det gjelder menn også, faktisk. Like effektivt er det med jungelvekster i underlivet. Det er rimelig frastøtende. Når det gjelder menn: å barbere kun ballene er latterlig og får deg til å se ut som en apekatt. Å barbere hele underlivet når du har lange svarte hår på lårene gir sånn ca samme utfall. Så her kan du virkelig være kreativ.
10. Snyt deg i hånda
Utrolig effektivt.
11. Spis veldig lite karbohydrater, mye rå løk/hvitløk, eller begyn å faste.
Dårlig ånde er turn-off nr 1. Hvis ingenting annet hjelper - så kan jeg garantere at denne gir deg fred i lange tider. Pass på å sitte så nær at du kan puste på kjæresten med åpen munn et par ganger. Genialt i senga når kjæresten sniker seg inntil deg for å kose.
Mange av punktene går det fint an å kombinere. Husk også i denne perioden å være ekstra kjælen, snill og oppmerksom på kjærestens behov. Så gir du ingen grunn til sure miner. Du vil merke at partneren bare trekker seg diskret bort og at avstanden mellom dere blir merkbart større.
Pass på om forholdet blir kjøligere. Da er det fare på ferde og det er mulig du har dratt det for langt.
Jeg blir spammet av Flinke Pikers gamle innlegg som repupliseres. Egentlig finner jeg det ganske slitsomt og irriterende, selv om det sikkert er fint at de blir lagt ut igjen. Egentlig kan man jo spørre seg hvorfor hun slettet dem i første omgang. Tross alt var det vel lite folk kunne ta henne på i det hun har skrevet, alt er jo oppspinn.(Noe annet er det med det hun har utgitt seg for, men det er vi vel ferdig med?)
Men uansett. Luremus. Hun skrev et innlegg om det å trekke seg i siste liten og prøvde med det å kommunisere at det alltid er greit å hive ut en dude som ikke svarte til forventningene - selv om man la opp til horisontal sengevals.
Men hvor greit er det egentlig? Hvis vi skal være realistiske. Hvor langt er det greit å gå, for så å si nei og forvente full respekt for avvisningen?
Jeg kjenner at jeg selv ville følt meg både dum og frustrert om en kar hadde kledd meg naken, for så å si at nei, dette funket ikke. Det ville gitt meg en voldsomt selvtillitsstøkk! (Hva? Hva mener du? Er jeg ikke pen nok? Hey, jeg er NAKEN her!)
Er det mer ok for jenter å si nei i siste liten enn det er for gutter?
I noen perioder av forhold så er sexlivet helt på topp. Man har vill, kåt, svett og god sex hele tiden og hver gang krøller tærne seg litt mer enn forrige gang og man er kreativ og glad og med på det meste. Husker dere at jeg ikke kunne huske hva hverdagssex var igjen?
Vel, jeg kom på det.
Hverdagssex er når man vet det er lenge siden man hadde sex. Så lenge siden at man går med dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for partneren som hinter om sex nå og da. Og selv om du mistenker at det er mer av plikt enn av lyst, så vet du at du burde svare på hintene og gi litt mer av deg selv og din kropp. Fordi du har like dårlig samvittighet overfor deg selv.
Hverdagssex er når man til slutt ikke lenger kan finne unskyldninger for IKKE å ha sex og dermed plutselig finner seg selv naken på sofaen med en finger langt opp i en tørr mus uten en gnist å spore mens man prøver å stønne for å få opp stemningen manuelt. Kjæresten runker en tørr, halvstiv pikk for harde livet og utrykket avslører anstrengelse mer enn kåtskp. Man vrir seg i underlige stillinger i forsøk på å få fingeren i fitta til å treffe noen gode punkter og for å prøve å være sexy. Man vil jo så gjerne hjelpe det anstrengte utrykket i parterens ansikt litt på vei. Om ikke annet så fordi man mistenker at dette kan dra ut i tid og det er det siste man ønsker.
Du hjelper til med din egen hånd også, men ting er like tørt. Så tørt at det nesten er litt vondt. And not in the good way. Men du biter tenna sammen og slikker deg på fingrene for å hjelpe til med fingringen og gliden. Du putter pikken til kjæresten i munnen for å frambringe glidemiddel, og tar det som en bonus at utrykket i ansiktet hans blir en tanke mer avslappet.
Pikken glir sånn nærmest friksjonsfritt inn i der den skal. Ihvertfall hvis man sikter godt. Man jukker halvhjertet og venter på at det skal skje noe. Føles litt kåtere. Stønn og grynt kommer mekanisk. Lettet kjenner man at det glir litt lettere. Sekretproduksjonen har i det minste økt selv om hodet er like dødt som før.
Man prøver å se for seg bilder. Prøver å fantasere. Det hjelper. Litt. Det også. Små steg. Du går igjennom de stilingene dere vanligvis har som favoritter og lurer på hvem som vil hjelpe dere fram til klimaks raskest.
Det er klart fra første stund at noen vill sex blir ikke dette uansett hvor mye man anstrenger seg. Klaps, kveling, analsex eller andre eksotiske morsomheter er ikke engang vits å prøve. Man har mer enn nok med å få den vanlige knullingen til å virke naturlig.
Til slutt drar han seg ut. Du fingrer, han runker og orgasmen kommer endelig slik den skulle. Man smiler lettet til hverandre og gir hverandre et lykkelig kyss. Lykkelig over at det hele er over. Lykkelig over at man fikk gjennomført et helt samleie. Det er nesten så man klapper hverandre på ryggen og sier "Flott jobbet, kamerat. Vi kom i mål denne gangen også.".
Det er kanskje ikke noe å skrive hjem om, men det er faktisk viktig at man truer seg gjennom orgasmerace som dette. Jo mer man har sex, jo mer vil man ha lyst på sex. Særlig om man får orgasme. Men også uten.
Min erfaring er at om man blir ufrivillig gående som nonner og munker og tillater hverdagen å stjele det jevnlige sexliv, så blir man irritabel og sår. (Og her er kanskje småbarnsperioden den største tyven om man ikke passer på) Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne noe å tenne på i forholdet. Kanskje man plutselig ikke kan se på hverandre som seksuelle objekter i det hele tatt. Det er vanskelig å huske hvordan man kjente gnist når man så partneren for lenge siden...den gangen man fremdeles hadde sex.
Det er en farlig spiral.
Nå tror jeg ikke at tre runder med dårlig sex kan løse floken man luller seg inn i i et slikt forhold. Ofte er det mer å ta tak i enn sexlivet. Det skal mer til enn å sette på porno for å bli tent for så å jumpe hverandre halvhjertet mens man håper at sexlivet og forholdet skal bli bedre. Men kanskje det kan bryte ihvertfall en dårlig vane. Kanskje et halvhjertet rush av endorfiner kan utløse en lyst på et nytt rush senere. Kanskje er det lettere å se på hverandre med nye øyne. Kanskje huske hvorfor man tente på hverandre. Kanskje det kan være litt lettere å gi hverandre et kyss i hverdagen og mene det.
Kanskje.
Jeg er en heftig tilhenger av fyrverkrisex og trenger en partner med litt fart i.
Jeg liker dårligere den mer mekaniske hverdagssexen.
Men det er sant som det er sagt: “Pizza is a lot like sex. When it's good, it's really good. When it's bad, it's still pretty good.”
Jeg skal farge håret. Jeg kan ikke lenger suge kjæresten min, ettersom den grå etterveksten min får fritt tilsyn ovenifra. Dermed kan jeg ikke suge han uten å tenke konstant på at han akkuat nå er veldig klar over hvor gammel jeg er! (Vel, nå begynte jeg å få grått hår da jeg var 20, men det betyr at jeg ihvertfall er over 20 og egentlig tror han vel jeg er enda eldre også..tilogmed over TRETTI, kanskje?) Såh, jeg har en ilende viktig avtale med frisøren som jeg bare ikke KAN misse.
Hvis hun er snill så skal jeg kanskje la henne farge øyenbryna mine også, men det er kun på nåde fordi sist farget hun dem skjevt, så det så ut som om jeg var kronisk misfornøyd. Dessuten kommer det an på om jeg har husket å nappet den på forhånd, ellers må jeg gå hjem med øyenbryn som ser ut som to sovende bjørner i panna mi. Frisøren min napper nemlig ikke øyenbryn. Hun skjærer dem til. Flott. Det jeg ønsker meg mest i verden er enda mer buskete øyenbryn. Derfor må jeg nappe dem ferdig på forhånd så hun ikke blir fristet til å komme i nærheten av ansiktet mitt med et barberblad.
Egentlig burde jeg vokset bena også. Det er jo tross alt sommer. Men jeg får liksom aldri ut fingeren. Akkurat bena er så lekende lett å ta i dusjen. Særlig med en toddler som gjerne vil dusje sammen med mamma og en så trang dusj at man må trekker inn magen for å snu seg.
For ikke å snakke om mer private steder. Nei. Det vil jeg faktisk helst ikke snakke om.
Jeg prøvde å vokse hårene under armene en gang. S M E R T E! Blod og smerte. Smerte, smerte, smerte. Det var like mange ganger som hun rev under hver arm, med samme resultat. Halvparten av hårene satt igjen. Gjett hva den snille hudpleieren smilende trakk fram da? En pinsett! Hun begynte å rote rundt i mine blødende armhuler etter gjenværende hårstrå mens jeg var rede til å tilstå hva som helst!
Uten sminke, og med min naturlige hårfarge ville jeg sett ut som den kjedeligste grå musa i verden. Og gammel. Jeg ville sett gammel ut. Selv om jeg absolutt ikke er gammel. Og selv om jeg er stort sett rynkefri. Eller enda værre; jeg ville sett sliten ut. *Iiiik!* Men det skal ikke mye til før utseendet revolusjoneres. Et lag maskara så legges jeg plutselig merke til på gaten. -Jeg tuller ikke. Det skal ikke mer til.
Saken er at jeg har ikke tid eller lyst til å sminke meg hver morgen. Jeg gidder ikke engang ta på meg skikkelige klær. Jeg trives i perioder greit i joggebukse. (Akkurat nå er jeg inne i en skikkelig joggebukseperiode og jeg ELSKER det. Men tro ikke at du nongang kommer til å finne meg i en Onepiece! *grøss*) Og dessuten trener jeg nesten hver dag. Det frister ikke akkurat å sminke seg før trening. (Det har jeg gjort før, og innen jeg gikk ut så jeg ut som en krysning av Hank Von Helvete og en pandabjørn. Ikke så lurt viste det seg. Særlig når jeg er instruktøren) Dermed er en god farging liv og død for en oppmerksomhetssyk jente som meg.
Er det flere av dere der ute som er avhengig av en god omgang farging hos frisøren? Eller kanksje en heftig smerterunde hos vokseren? Eller hva med hudpleie? Her i huset brukes det ganske mye penger og energi på hudpleie. Rynker er bare ikke akspetabelt. Oh, så sjarm det kan være med smilerynker. På andre mennesker... Men man vil jo ikke bli gammel og uknullbar heller?
Jeg har ofte sexdrømmer. Det har vært sjeldnere i det siste, ettersom jeg har hatt andre ting å tenke på, men jeg skal love dere at jeg til gjengjeld fikk en helt sinnsyk en i natt...når det siste jeg tenkte på var fyllepikk, så er det klart man må våkne av en så vill sexdrøm at man rødmer når man tenker på det. Jeg husker den i detalj, og den innholdt scener som tatt rett ut fra en dårlig pornofilm hvor jeg blandt annet etter å sittet overskrevs på en deilig, stiv pikk, snur rumpa mot mannen som eier pikken (hvem det nå enn var) og trygler "Fuck my ass, fuck my ass!" mens jeg kjæler med den ene rumpeballen min. Jepp, vi var i Amerika, så klart. Og som jeg kom! Igjen og igjen!
Jeg dør litt inni meg ved å tenke på det.
Jeg husker å bli knullet i nummer to mens jeg ble fingret i nummer en, mens jeg masserte min egen klitoris og hadde min tommelen på den andre hånden i en annen nummer to...kvinne...tror jeg. Det er så sært å våkne opp fra noe sånt, kåt som et uvær og skamfull nok til å ville synke gjennom madrassen og aldri se noen i øynene igjen. Det er sikkert derfor drømmer er ment å glemmes så fort man er våknet. Ellers ville man vel ha varige mén livet ut. Jeg gjetter på at jeg hadde like skamfulle drømmer som tenåring - vel, kanskje ikke helt av samme sorten. Jeg var ikke fantasifull nok seksuelt sett til det, men skamfulle nok til at min ungdommelige jomfruelighet ville fått seg en inderlig støkk.
Jeg har hatt orgasmer i søvne hele livet, så langt jeg kan huske. Selv da jeg var barn...
Nå sier jeg ikke at jeg har drømmer jeg skammer meg for hver gang jeg får orgasme i søvne. Hehe. Jeg innser det kunne virke litt sånn nå. Oftest er det deilige, kåte drømmer uten noe skam forbunnet til dem i det hele tatt. -Selv om det kanskje i utgangspunktet burde være det... Alt er bare herlig naturlig og fritt og... Sånne drømmer jeg våkner av med et smil rundt munnen uten å ha lyst til å våkne. (Hvis det da er vekkerklokka som avbryter kosen, så blir jeg crahanky!) Men tenk å ha slike drømmer funbundet med skam og avsky, og noen ganger anger (idét man våkner) og noe så euforisk som orgasme. Jeg ser for meg et par crazy heads bortover. Kanskje man tilogmed kunne utvikle en aversjon mot sex. Eller mot kåthet. Eller mot nytelsen i sexen. Eller orgasmen i seg selv?
Jeg kjenner til skam knyttet til orgasme av andre årsaker, tenk hva drømmer kunne bidra med av grums og faenskap. Man kan jo ikke kontrollere drømmene sine. Ofte kan jeg føle meg slukt av dem. Voldtatt av sin egen drøm? Går det an å si det?
Uansett. Jeg har også lurt på hvordan jeg egentlig får orgasme mens jeg sover. Jeg rører ikke ved meg selv. Alt skjer i hodet mitt. I drømmen. Det bygger seg opp en viss spenning, masse kåtskap og orgasme. Det er vilt, rått og vakkert på samme tid.
Tenk om jeg kunne få en slik mental orgasme i våken tilstand også? Jeg har jo hørt om det. Pusteteknikker for å oppnå orgasme. Er det dét jeg driver med å søvne. Puster meg til orgasme? Eller er det kombinasjon av pust og fantasi? I våken tilstand er det gjerne fantasier som tipper meg over kanten. Hell yeah, i våken tilstand er det ofte fantasier som i det hele tatt gjør meg kåt nok til å bygge opp en orgasme! Duden jeg har sex med blir bare et ynkelig verktøy i forhold til de scenene som utspiller seg bak øyelokkene mine. (Såh, da vet du hva jeg driver med nå jeg lukker øynene, Charming!) Egentlig trenger jeg strengt tatt ikke lukke øynene heller.
Orgasmene jeg drømmer meg til er sjelden like sterke som en ekte orgasme. Det er som om de er litt...gjennomsiktige. Tynne. Men det er godt nok til at jeg blir kåtere. Våkner jeg midt i en orgasme, så avbrytes den totalt. Da blir jeg frustrert og så kåt at jeg kunne voldtatt noen. Samtidig som at realiteten slår imot meg som en bølge av kaldt vann. Det er ingenting som er opphissende rundt meg. Situasjonen er så frustrerende lite kåt. Så jeg blir liggende i et land midt imellom "kåt som faen, ta meg! Ta meg nå, bare du har stor hard pikk og kåt blikk!" og "jeg får vel velte meg ut av senga, finne tøflene og lage kaffe før jeg vekker ungene og setter igang med matpakkesmøring."
Snart er jeg like ukåt som i går, og kunne ikke tenke meg å ta i en pikk med pinsett om jeg fikk penger for det.
Men ikke alltid. Noen ganger forsvinner ikke kåtskapen helt. Den bare prioriteres bort av andre hensyn i hverdagen og vekkes lett til live med enkle grep. Som i dag. Jeg stod over oppvasken og småpratet med Charming om dagens gjøremål og plutselig var jeg inne på nattens drøm. At jeg i det hele tatt hadde drømt. Og What A Dream! Jeg gjorde en grimase og flirte over hvor bisarr den var. En sexdrøm med helt ville scener, lo jeg. Så ville scener at jeg ikke tør gjenfortelle den.
- Var jeg med i den, da?
- Nei! Det var en annen fyr. En eller annen. Jeg husker ikke ansiktet. Det var ikke ansiktet som var viktig, for å si det sånn. Men Afrodite var der. Ikke mens vi hadde sex, men vi reiste visst sammen. Til USA skal du vite, åjaaaada. Kjempespennende tur. Også traff jeg vel en fyr, da vel. Og en kvinne...det var ei dame der også. Hahahahaha, fy fader for en drøm. Helt syke greier.
Og plutselig hadde Charming dratt meg inn på badet, dratt av meg trusa og kjørt pikken sin inn i fitta mi. Jeg prater ikke lenger. Bare stønner. Jeg er plutselig overrasket over hvor stor pikk han har. Det er tydeligvis lenge siden vi hadde sex sist. Vi står ansikt til ansikt, men ikke lenge, før han flipper meg rundt og knuller meg bakfra over doen som om vi er tenåringer på et skittent utested. Jeg er helt med. Skikkelig helt med. Snart flasher drømmen foran øynene på meg. Vel, i det minste små utvalgte klipp. Han runker og jeg fingrer og jeg kommer så det spruter. Bokstavelig talt.
Mulig det blir en ekstra runde i kveld også? Vi får se. Kanskje jeg bare håper på en saftig drøm. Det er så mye mindre jobb.
Charming forsvant ut med noen kamerater tidligere i dag og bedyret at om han kom hjem eller ble over hos noen kom an på om de dro på byen eller ikke.
Det betyr at han ikke kommer hjem.
Man drar jo alltid på byen.
Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å dra på byen. Jeg skjønner ikke hvorfor man splitter opp en kul fest, kaller det et forspiel og drar på byen de siste to timene før det stenger. Byen. Stedet der du står i kø til du kommer inn, betaler i kø, danser i kø, bestiller i kø og prater i kø. -Eller, skriker i kø, da. Man prater jo ikke på byen. Man mimer, eller skriker korte setninger inn i øret på hverandre. Også sitte-danser man mens man ser lengselsfult utover lokalene i håp om å finne en godbit av et mannebein/kvinnfolk. Hvis man er singel, da. Eller hvis man i det hele tatt har funnet seg et sted å sitte. Stort sett blir man vel stående, i kø, klemt mellom gammel svettelukt og fyll. Eller man ser ikke lengselsfult på noe i det hele tatt. Man prøver å unngå alle snålingene som går inn for angrep. Snålinger på fylla. Som gjerne klår deg litt på stumpen, eller "hvisker" ord du ikke for ditt bare liv kan forstå i det hele tatt er på et forståelig språk, inn i øret ditt. Jeg hater det når de etterpå ser håpefult på meg, eller værre; med glimt i øyet, mens de venter på respons.
Man håper vel også at noen skal finne en sjarmerene nok til å prøve å ta en med hjem. Det er godt alle er fulle. For fulle folk er virkelig ikke sjarmerende. Kanskje det er det som er saken. Jeg er ikke full nok på byen?
Da jeg var yngre kunne jeg faktisk kose meg på byen. Det var fordi jeg dro dit for å danse. Kun det. Jeg var stort sett klin edru og gjennomsvett. Jeg avviste absolutt alle som prøvde seg, og jeg var der helt og holdent for min egen skyld. Jeg tror faktisk jeg dro alene på byen noen ganger, edru, for å danse.
Men jeg synes liksom ikke jeg kan gjøre det i dag. Jeg ble vel lei. Lei av å svette ut penklærne mine. Lei av å få ekstremt mye oppmerksomhet. Ikke fordi jeg har så sykt høy tiltrekningskraft, men fordi jeg faktisk danser. Jeg tripper ikke. Jeg danser. Og jeg er ganske god. Var. Var ganske god. Jeg fikk faktisk tilbud om å bli fast danser på flere utesteder. Men det er lenge siden nå. Lei av å instendig avvise idioter med over gjennomsnittet høy utholdenhet. En gang endte jeg opp med å dytte en drita full lykkegjeger tvers over dansegulvet, så han ramlet over en masse folk og faktisk slo seg litt. Jeg håpet han skadet stoltheten nok til å stoppe å prøve seg, ettersom han fulgte etter meg som en kåt apekatt. Han hevet ikke et øyenbryn og var straks bak meg for å jukke mot rumpa mi som en forvokst chihuahua. Da dro jeg hjem. Nei, jeg orker ikke tanken på det i dag. Jeg er sikkert for gammel uansett.
Drar man sammen med noen kan du banne på at alle drar forskjellige steder, eller at man blir stående ubesluttsomt å fryse ute i gatene fordi man ikke kan bestemme seg for hvor man vil gå. Så virrer man rundt fra sted til sted "for å se hvor det er mest liv, og minst kø" - akkurat som om det ikke er totalt selvmotsigende.
Hvordan koser man seg egentlig på byen? Hvorfor drar man dit i det hele tatt? Hjelp meg, folkens, for jeg begynner å tro jeg har misforstått noe. Man drar dit for å sjekke singles og håpe å få seg noe fyllepikk? Da passer ikke jeg inn der. Så moro får jeg ikke lov å ha det. Jeg har forbud hjemmefra. Forhold og sånt. Hvordan kan jeg, som er i et monogamt forhold, kose meg på byen? Hvorfor er "alle" så gira på å dra dit så fort klokka ringer Askepott hjem fra ballet? I don't get it!
--Isis--
Edit: Tidligere i dag = lørdag. Vi hadde plutselig ikke nett i et helt døgn, så jeg fikk ikke lagt ut innlegget da jeg ville det. Sykt panikk man får når man plutselig ikke har nett lenger! Helt avsondret fra omverdenen! Godt det var midlertidig. :-D
Jeg fikk min første kjæreste da jeg var 16 år. Han var mitt første kyss, han var den som tok jomfrudommen min, han gav meg mitt første barn, han var årsaken til min første (og eneste) abort, han ble min første ektemann og min første skillsmisse og dermed også min første kjærlighetssorg. Før jeg traff ham hadde jeg ikke engang flørtet med noen andre. Men jeg hadde vært forelsket. Avstandsforelsket.
Åh, Marius Kolmen.
Min første forelskelse hadde baktus-sveis, føflekk på kinnet og en skjev tann som gav et utrolig sjarmerende smil. Han var kongen i klassen. Klassens ramp. Og han kunne få meg til å le! Åh, hvor han kunne få meg til å le! Jeg var 11 år og forelsket. "Åh, Marius, du er så morsom!", utbrøt jeg en gang da han hadde sagt noe morsomt og fått alle til å le. Igjen. Av en eller annen grunn sluttet han å smile da jeg sa det. Det kan ha vært det betatte ansiktet mitt som satte han litt ut, kanskje. Eller det kan ha vært bare rett og slett at det var jeg som snakket til ham.
Det finnes ikke noe værre i hele verden for en 11-åring enn å være forelsket i en av mobberne dine.
Avstandsforelskelse. Jeg kunne sitte å se på Marius i øyekroken hele dagen. Det var vanskelig å følge med på undervisningen, og hvis han kom for nær turde jeg ikke puste. De andre jentene i klassen begynte å snakke om gutter. Og sminke. Men jeg nektet for at jeg interesserte meg for sånt og holdt meg helst alene.
Jeg ville ikke være med på klassetur. Men læreren min mente at jeg burde. Og når hun mente jeg burde, så måtte jeg. Jeg grudde meg. Opp på fjellet i en hel uke sammen med 14 andre unger for å føle meg alene. Hele døgnet. Og uten å få pause fra Marius. Marius ville være der. Hele tiden. Og det ville være vondt. Uendelig godt. Og forferdelig vondt. Åh, så vondt det gjorde når han så på meg med foraktelig blikk. Så liten jeg følte meg. Så dum. Så stygg. Så alene.
På bussturen opp krøp jeg sammen i setet mitt og prøvde å ikke synes så godt. Marius og de andre guttene gikk opp og ned i midtgangen og snakket med jentene. Og hverandre. De lo. Masse. Og snakket så høyt. Så høyt at jeg ikke kunne unngå å høre. Og le. Jeg også. Alene. Utenfor. Jeg hadde med meg et kamera. Blitt utstyrt av mamma før jeg dro med beskjed om å ikke bruke opp hele filmen første dagen. Jeg tok tre bilder på bussen. Ett av Maria som sov. Ett av Silje, som satt i setet ved siden av meg. Og ett av deg. Jeg måtte bare ta bilde av deg når du lo. Du så meg idét jeg løftet kamera og sluttet le. Men jeg var rask.
Bildet viste en gutt på 11 år, med baktussveis som kikket rett i kameraet med et halvsmil.
Jeg elsket det bildet helt inn i ungdomskolen. Da viste jeg det til kjæresten hans. Hun fniste av hvor søt han hadde vært med baktussveis og viste det til ham smilende. Jeg følte meg nesten akseptert som en av gjengen. Helt til han rev det i stykker. Jeg burde jo sett den komme. Gutter er fjortiser de også.
Jeg var en freak på skolen. Barneskolen opplevde jeg som traumatisk. I ungdomskolen fikk jeg meg et par venner for første gang. Vi var freaker alle sammen på hver vår måte, og egentlig passet vi dårlig sammen. Men istedet for å være alene hver for oss, var vi nå alene sammen. Vi var en ivrig gla'kristen, en hadde et vanskelig hjem med en mor som sjelden virkelig var tilstede, en av oss var oppvokst i et kristent hjem men stilte spørsmål ved sin egen tro og var i opprør mot de verdiene hun var oppvokst med. Den siste av oss var så spesiell at ingen av oss egentlig kjente henne. Det virket rett og slett som at hun ikke hadde noe interessant å bidra med!
Vi diskuterte ikke gutter, fyll og ekperimentering. Vi diskuterte religion, samfunn, medmenneskelighet, verdier, skolefag og prosjekter. Vi var på mange måter eldre enn alderen vår skulle tilsi, men hver for oss boblet fjortisen under overflaten. Tenåringen. Hormoner og følelser. Ting vi stadig kjente på, men som vi aldri snakket om.
Og jeg drømte om Marius. Fantaserte og kikket og stirret og lengtet. Åh, så kåt jeg var. Åh, så vondt det var at han ikke engang ville se på meg. At han ble flau av å være i nærheten av meg. Åh, så pen han var. Så kjekk i saggebukser og caps. Så facinerende sjamerende med det skjeve smilet som han aldri sendte i min retning. Så morsom når han opptrådde som klassens klovn. Selv da han gjorde narr av meg i alles påhør barnket hjertet mitt for ham. Jeg kikket på han i friminuttene. Misunnelig på Hilde, kjæresten hans. Misunnelig på alle han snakket med. Smilte til. Lekte med. Flørtet med.
Ubesvart kjærlighet er den som varer lengst. Med unntak av tapt kjærlighet som varer evig.
Det var deilig smertefullt gjennom hele ungdomskolen. Freaken i meg fikk utvikle seg slik den ville, dog. Og jeg ble etterhvert nesten likt. Respekten økte med gymkarakteren min ettersom jeg turde vise meg som den jeg var og fant trygghet i min egen freakishness. Men Marius så aldri i min retning. Jeg tror jeg sa to ord til ham gjennom hele ungdomskolen. Hvis jeg i det hele tatt hadde noen form for kommunikasjon med ham i det hele tatt.
Siste dagen på ungdomskolen hadde jeg absolutt ingen sentimatale følelser og stakk bare raskt innom for å hente vitnemål og dra igjen. Jeg himlet med øynene over alle tårene som sprutet på alle kanter der elever og lærere tok farvel. Jeg var bare glad det var over og verdiget ikke et blikk til hverken lærere eller gamle medelever. Endelig skulle jeg velge egen studieretning. Endelig skulle jeg begynne på nytt. I en klasse med nye elever.
Det er bare skjebnens ironi at Marius havnet i akkurat samme klasse som meg. Like kjekk, like sjarmerende og like fuckings ignorant.
Det var året jeg fikk meg kjæreste for første gang. Det var året freaken i meg fikk blomstre i solen. Det var året jeg ble lagt merke til som både kul og morsom - til min store overraskelse. Men ikke av Marius. Han hadde vokst opp med en flau følelse av å ha noen som helst relasjon til meg. Den forsvant visst ikke bare fordi alle andre nå synes jeg var gøy å være i nærheten av.
Året etter bytter jeg skole nok en gang for å fortsette på en smalere studieretning. Endelig kom jeg i en Mariusfri klasse. Jeg så ham i skolegården nå og da. Han hadde visst byttet til samme skole. Men det var enkelt å unngå ham. Og jeg var like nøye på å unngå ham, som han var på å unngå meg.
Etter dette så jeg ham ikke igjen på årevis. Jeg fikk barn og tok pause fra studier. -Og da jeg startet på dem igjen..hvem tror du befant seg på samme fuckings høyskole som meg? Jeg krysset ham i gangene hver dag. -Vel, ihvertfall skyggen av ham. Essensen var vel en plass inne i den nå tykke lille kroppen. Han gikk fremdeles med saggebukser, og han hadde visst tatt fram baktussveisen igjen. Det skjeve smilet var skjult under et tykt helskjegg som ikke var helt flatterende og fikk ham til å se ut som en uteligger.
Jeg måtte smile for meg selv. Og jeg kunne ikke hjelpe for å tenke på hvordan det ville vært å faktisk ende opp med den lille fete dvergen. Han kjente meg igjen. Jeg så det glimte i øynene hans. -Før de igjen ble glassaktige og så igjennom meg. Jøss. Ti år er gått siden vi sluttet på ungdomskolen og du kan fremdeles ikke møte blikket mitt, tenkte jeg. Og smilte.
Det er godt å se at du som jeg beundret så kraftig i barndommen viser seg å være en kjedelig boms. Mens jeg selv ble ydmyket nok til å utvikle meg, til å ville bli den beste versonen av meg selv. Den gangen var det du som var kjekk og sjarmerende. I dag er du et sjeggete, halvfeit troll som ingen legger merke til. Jeg var en usikker grå mus med merkelige meninger og snåle interesser. I dag er jeg i bedre form enn jeg noengang har vært fordi mine snåle interesser gav meg ambisjoner. Jeg er trygg i meg selv, jeg er intelligent og jeg kjenner min egen verdi.
Jeg vant.
Sucker!
--Isis--
Hvem var det du hatet å elske, eller elsket å hate mens du gikk på skolen? Og hvordan går det med dem i dag? Hvem var du på skolen, og hvordan går det med DEG i dag?
1. Flatulens
7. Lag grimaser.
