søndag 11. september 2011

Heisann, Hoppsann!

Jeg spiser, jeg sexer, jeg ler og jeg lever. Jeg tenker på dere hele tiden, men har nektet meg selv dårlig samvittighet. Jeg har ikke hatt tid, ikke hatt energi, ikke hatt lyst, til å skrive noe på denne bloggen på en stund. Jeg trenger nok en minipause of some sort. Mange nye milepæler er nådd i min hverdag og jeg kaver litt for å finne fram til de nye rutinene. Det går jo greit, men jeg har mye mindre tid for meg selv. Litt mindre ro rundt meg. Litt mindre ro i hodet.

Og de få minuttene jeg HAR ro og tid for meg selv, da sitter jeg der med lap-top'en på fanget og er helt tom i hodet. Jeg har masse ideer, men ingen måte å formidle dem på. Alt blir bare kaos. Og tomme ord.

Så jeg gir meg selv en pause.

Kanskje kommer jeg til å oppdatere nå og da. Men det må være spontant og lystbasert. Ellers blir det jo bare galt og flatt allikevel.

Jeg kommer tilbake. Sex er en like stor lidenskap for meg som trening. Noe jeg tenker på konstant. Forhold blir viktigere og viktigere for meg, og jeg strever med meg selv og min herlige Charming og alle våre hjertestener, barna. Vi vil fungere som en familie. Og denne bloggen er mitt fristed, her kan jeg lufte mine tanker angående alle disse temaene. Og diskutere med dere som leser og som velger å mene noe om det jeg skriver. Jeg ELSKER det.

Så jeg kommer tilbake.

Så fort rutinene er på plass. Så fort vi er tilbake til hverdagen. Da kommer jeg for fullt igjen. Jeg gleder meg allerede.

Stor klem

--Isis--

2 kommentarer:

  1. Flotte Isis.¨
    Du som har gledet meg så mange ganger med dine tanker og muntre sprell. Herremin hatt hvor man av og til kan kjenne seg igjen, med mann, ,barn, samliv og jag om å fungere både i og utenfor sengen. Jeg har ledd mye, ikke av deg, men måten du skriver på.
    Kankje du ikke skal kave så mye? Å spekulere, tenke og vurdere sliter på kropp og sinn. Kanskje du bare skal gi deg selv tid til Å VÆRE, tilstede i egen kropp, ha dine tanker, kjenne på dem litt men ikke nødvendigvis trenge å gjøre så mye med dem. La tiden jobbe for og sammen med deg. Min ukjente "venn", veien blir til mens du går på den. Kanskje er tiden der for å ta små, små skritt i gangen før du igjen er klar for lange, flotte skritt..
    Jeg har stor tro på deg...med ønske om en strålende høst til deg og dine

    SvarSlett
  2. Tusen takk, kjære Anonym! Det var virkelig gode ord! :-)

    Jeg tror jeg skal følge rådet ditt også. Du har nok rett i at jeg kaver mye. Men gjør ikke alle det? Jeg vil liksom så gjerne rekke over alt. Og jeg vil jo så gjerne ha alt. Ikke nekte meg noe....men så var det liksom ikke alltid jeg orker å unne meg det heller....

    Nei, du har nok rett. Tiden kommer, er det ikke det man skal tenke? Den kommer - fosser mot oss med nye muligheter hele tiden. Jeg kan bli flinkere til å stole på det. Tror jeg. Små skritt. Ja, det høres godt ut. Små skritt.

    Takk! <3

    SvarSlett