Små barn, store bekymringer.

Eldste gutten min tenker mye på sex, tror jeg. Men ikke på den måten man skulle tro. Det virker som om han er litt engstelig for hele greia. Her om dagen spurte han meg om det gikk an å gå til legen for å få barn. Jeg sa at man kunne jo ikke akkurat kjøpe barn hos legen. Neida, han bare lurte på om det gikk an å gå til legen å få barn istedet for å ha sex med noen. Han var nemlig fast bestemt på at han aldri noensinne ville ha sex med noen - æsj, det var så ekkelt som fy - men han var litt bekymret likevel, for han ville jo så gjerne bli far! Så da måtte han jo spørre om det var slik at man var tvunget til å ha sex for å få barn!

Inni meg flirte jeg stille. Jeg lurer på hvor lenge den instillingen kommer til å vare. Men utenpå var jeg dønn alvorlig da jeg bekreftet at neida, det gikk an å få barn på andre måter, men at siden han var mann så kunne han jo ikke gå til legen for å få barn. Det var det bare kvinner som kunne gjøre. Han som var mann måtte nok belage seg på andre metoder. Han kunne vel kanskje adoptere et barn?

Han har nå ihvertfall planen klar:
- Når han blir 16 år skal han få kjæreste.
- Nar han blir 18 år skal han få førerkort.
- Når han blir 19 år skal ha få seg bil. 
- Når han blir 20 år skal han gifte seg. (Han har allerede valgt sin utkårede, han er bare veldig spent på om hun fremdeles vil ha ham når han blir 20. Han håper det, sier han, for han er så glad i henne.)
- Når han blir 23 år skal han bli pappa.

Men sex. Det skal han ikke ha.

_____

Tja. Vi får nå se på det.

--Isis--