Gjestegudinne: 19 år gammel firebarnsmor...når livet selv velger retning

Jeg var 14 da jeg ble gravid for første gang. Uønsket graviditet etter gruppevoldtekt. Jeg mistenkte ingenting før ei venninne sa at jeg burde ta en test. Da var jeg 10 uker på vei. Jeg var i sjokk da jeg fant det ut. Omstendighetene var de verst tenkelige så det var overhodet ikke noe jeg ønsket. Det føltes som om at hele verden, slik jeg kjente den, raste sammen. Jeg var sint, trist, glad, spent, men mest bekymret for hvordan de som hadde voldtatt meg skulle reagere. Var redd de skulle skjønne at en av dem var faren og da kanskje komme etter meg. Dette skjedde heldigvis ikke!

Foreldrene mine tok ikke nyheten bra. De trodde ikke på meg da jeg sa jeg hadde blitt voldtatt, og de prøvde å tvinge meg til å ta bort "den tingen" (deres ord). Jeg valgte å beholde barnet, og det er nok den beste beslutningen jeg har tatt i hele mitt liv. Abort var helt uaktuelt, rett og slett fordi jeg ikke kunne ha levd med tanken på å ha drept et lite uskyldig barn. Jeg har alltid vært flink med barn, begynte å "passe" søskenbarnet mitt da jeg var 4-5 år gammel så jeg kunne alt om barn, og var veldig glad i barn. Jeg visste jeg kunne gi det en god oppvekst, minst like god som noen voksne. 

Jeg var så pass pinglete at jeg sendte melding til vennene mine om at jeg var gravid. Hvordan det skjedde vet di ikke den dag i dag. De sa alle sammen at de skulle hjelpe og støtte meg, men da magen kom forsvant de. De syntes sikkert det var vanskelig og flaut å ha ei venninne på 14/15 år som var gravid. Jeg gikk på en liten skole der jeg hadde hatt kun to kontaktlærere, en på barneskolen og en på ungdomskolen. Hun jeg hadde da alt dette skjedde, var (og er enda) den som støttet meg mest. Hun var med på timer hos lege, jordmor, helsesøster osv osv. Hun hjalp meg med å skaffe alt jeg trengte. Jeg og jenta mi bodde også hos henne de første tre levemåndene til dattera mi. Hadde virkelig ikke vært der jeg er nå hadde det ikke vært for denne gudinnen av en lærer!

I en alder av 15 år ble jeg mor for første gang til største pia. Hvem den biologiske faren er vet jeg ikke, og det ønsker jeg heller ikke å vite. Jeg gikk i 9.klasse på en liten skole da hun kom til. For at jeg skulle få fullført skolen fikk jeg ha med meg jenta mi på skolen til hun fikk barnehageplass.

Det var to vanskelige år igjen på grunnskolen. Jeg flyttet hjemmefra og inn i ei lita leilighet sammen med barnet mitt. Kontakten med foreldrene mine hadde alltid vært dårlig, men det at de ikke trodde på meg da jeg sa jeg hadde blitt voldtatt tok kaka. Da var det nok! At de også mente de hadde all rett til å bestemme om jeg skulle beholde barnet eller ikke gjorde at jeg så rødt og ble helt 100% sikker på at jeg ikke ville ha noe mer med dem å gjøre. I etterkant har de aldri sagt unnskyld, og jeg har heller ikke hørt noe fra dem siden jeg var 14 år gammel. 

Da jeg flyttet fikk jeg endelig venner igjen! Første dagen på skolen var det ei jente som kom til meg å lurte på om jeg kjente noen der. Svarte som sant var at jeg ikke kjente noen på plassen. Jeg ble da tilbudd å bli med denne jenta og gjengen hennes på butikken. På dette tidspunktet var jeg gravid, men det var det ingen som så, magen var så bitteliten! På vei til butikken ringte dagmammaen til jenta. Hun hadde slått seg og ville gjerne snakke med mammaen sin! Husker enda hva jeg sa som gjorde at det gikk opp for dem at jeg hadde barn: "Lille venn, lukk øynene dine og se opp mot himmelen. Så holder du hendene dine rundt deg klemmer til. Når du gjør det, så er det akkurat som om mamma er der å klemmer deg! Vær flink jente nå, mamma kommer snart hjem fra skolen!" I motsetning fra de gamle "vennene" mine tok denne gjengen aldri avstand fra meg og jenta mi. De ville bli kjent med både meg og henne, og vi har siden den gang vært kjempe godt tatt vare på!

Pga graviditet og baby mistet jeg vennene mine. Alt så ut til å bli et mareritt, helt til jeg møtte “mannen i mitt liv” på en buss, faktisk. Det var fult og han gav fra seg plassen sin for at jeg skulle slippe å stå med gulljenta. Vi begynte å prate, og siden traff vi på hverandre flere gange på bussen. Det tok veldig lang tid før vi ble sammen, holdt oss til å være buss-buddies samt og gå turer og av og til være på besøk hos hverandre. Han flyttet til hjemplassen min for å bo og leve sammen med datteren min og meg. Det tok ca fire måneder fra han flyttet inn til jeg var gravid på nytt. Denne gangen med tvillinger. 

Da jeg ble gravid på nytt tok han det veldig bra! Han gledet seg, og han kunne sitte i timesvis å titte på forskjellige baby-ting på nettet. Han leste forskjellige bøker også og det virket som at han skulle bli verdens beste pappa. 

Jeg fullførte grunnskolen og den lille familien min flyttet til en større by og jeg og mannen min begynte på videregående. Der fikk jeg bare gått et par måneder før gullguttene mine bestemte seg for å komme til verden, 7 uker for tidlig. De var så små, så såre, så perfekte! Jeg var nå trebarnsmor i en alder av sytten år. Da guttene ble født var mannen min på sykehuset én gang i løpet av et sykehusopphold på ca 4 uker. 

I tiden etter at jeg fikk ta med meg guttene hjem fra sykehuset ble ting vanskelige. Hjemme spilte han pc hele dagen og hjalp ikke til med noe som helst. Plutselig en dag jeg hadde hatt guttene i vogna å gått å hentet storesøster hos dagmammaen lå det en lapp på kjøkkenbordet da jeg kom hjem "Jeg er ikke klar for å være pappa, sorry". Så var han borte. Den neste tiden kunne ha blitt vanskelig, men jeg hadde allerede hatt alt ansvaret for barna og huset så jeg merket helt ærlig ikke noen forskjell på at han ikke bodde der lengre (eller jo, det var en mindre munn å mette og en mindre person å rydde etter!). 

Vennene mine trådde til så godt de kunne, og alt gikk egentlig veldig bra alt tatt i betraktning. Selvfølgelig var det slitsomt, tre barn og skole er ikke bare bare. Noen dager hadde jeg bare lyst å gi fra meg ungene og stikke så langt bort som overhodet mulig, men slik er det vel for alle foreldre vil jeg tro. 

Mannen var ikke klar for å bli pappa allikevel så han stakk sin vei. Situasjonen var da: alenemor til tre og nettstudent. Mannen var borte i ca et år før han gav lyd fra seg og kom tilbake. Han smilte og sjarmerte meg i senk, jeg var lost. Etter en heftig omgang i seilbåten hans ble det tatt en test som viste positiv. Hvordan han klarte å sjarmere meg i senk for andre gang aner jeg ikke. Der og da var jeg sikkert sliten og lei, og han stod for frihet og hygge. Jeg vet ikke. Vi var aldri et par igjen etter første gangen, det var bare en omgang sex, og ferdig med det. Da han fikk vite at han hadde gjort meg gravid igjen fikk jeg en enkel beskjed: "ta abort, jeg kommer ikke til å bli noen pappa". Så det var da egentlig greit, jeg viste helt klart hvor jeg hadde ham. Jeg hadde egentlig ikke trodd han skulle stille opp, men jeg hadde HÅPET han skulle det! 

Det var en veldig vanskelig tid. Jeg følte meg som en dritt, følte meg brukt. Han som skulle være mannen i mitt liv viste seg å være mitt verste mareritt. Han forlot meg og barna våre i stikken og så seg aldri tilbake. Hver kveld gråt jeg meg i søvn, og hver morgen våknet jeg med et smil fordi tanken på at mine fire engler trenger meg og elsker meg gjorde dagen utholdelig.

Videregående har jeg hatt et spesialsystem på. Jeg har møtt når jeg har hatt mulighet. Tar alle prøvene de andre har, men i tillegg må jeg levere oppgave på hvert kapittel i alle fag siden jeg bare møter på skolen når jeg kan og det ikke blir ført fravær. Dette gjør da at jeg får MYE mer å gjøre enn de som møter på skolen. De får ikke lekser, men prøver. Hvis de får innleveringsoppgaver i et fag en gang, så får de det i stede for å ha en prøve. Jeg har begge delene uansett. Så sånn sett er det ikke noen bra måte å gjøre det på, men det er eneste måten som funker for meg. Jeg prøvde nettstudier, men det var alt for vanskelig. Jeg trenger at noen sparker meg i baken og sier JOBB! Hehe.

Jeg er nå nitten år, har fem måneder igjen før jeg får studiekompetansen, og fikk for en måned siden siste tilskudd i familien. Fedrene til barna er ikke inne i bildet, det er kun meg og mine fantastiske jenter og gutter. De gjør hverdagen min hvert å leve! Jeg forguder barna mine, og er villig til å gjøre hva som helst for dem. Jeg har avlastning en helg i måneden for å få tid til å være “Frøya” og ikke bare “mamma-Frøya”. Barna er da hos tanten sin, min søster. Babyen er jo med meg uansett, men det er lettere å være Frøya med bare en baby på slep enn med fire barn som alle krever sitt. Jeg har fått verdens beste venner som mer enn gjerne stiller opp om jeg trenger hjelp, uansett hva det skulle være. De kommer like gjerne for å være barnevakt, “psykolog”, lærere, venner. Livet mitt kunne ikke vært bedre!