Childhood love

Jeg fikk min første kjæreste da jeg var 16 år. Han var mitt første kyss, han var den som tok jomfrudommen min, han gav meg mitt første barn, han var årsaken til min første (og eneste) abort, han ble min første ektemann og min første skillsmisse og dermed også min første kjærlighetssorg. Før jeg traff ham hadde jeg ikke engang flørtet med noen andre. Men jeg hadde vært forelsket. Avstandsforelsket.

Åh, Marius Kolmen.

Min første forelskelse hadde baktus-sveis, føflekk på kinnet og en skjev tann som gav et utrolig sjarmerende smil. Han var kongen i klassen. Klassens ramp. Og han kunne få meg til å le! Åh, hvor han kunne få meg til å le! Jeg var 11 år og forelsket. "Åh, Marius, du er så morsom!", utbrøt jeg en gang da han hadde sagt noe morsomt og fått alle til å le. Igjen. Av en eller annen grunn sluttet han å smile da jeg sa det. Det kan ha vært det betatte ansiktet mitt som satte han litt ut, kanskje. Eller det kan ha vært bare rett og slett at det var jeg som snakket til ham.

Det finnes ikke noe værre i hele verden for en 11-åring enn å være forelsket i en av mobberne dine.

Avstandsforelskelse. Jeg kunne sitte å se på Marius i øyekroken hele dagen. Det var vanskelig å følge med på undervisningen, og hvis han kom for nær turde jeg ikke puste. De andre jentene i klassen begynte å snakke om gutter. Og sminke. Men jeg nektet for at jeg interesserte meg for sånt og holdt meg helst alene.

Jeg ville ikke være med på klassetur. Men læreren min mente at jeg burde. Og når hun mente jeg burde, så måtte jeg. Jeg grudde meg. Opp på fjellet i en hel uke sammen med 14 andre unger for å føle meg alene. Hele døgnet. Og uten å få pause fra Marius. Marius ville være der. Hele tiden. Og det ville være vondt. Uendelig godt. Og forferdelig vondt. Åh, så vondt det gjorde når han så på meg med foraktelig blikk. Så liten jeg følte meg. Så dum. Så stygg. Så alene.

På bussturen opp krøp jeg sammen i setet mitt og prøvde å ikke synes så godt. Marius og de andre guttene gikk opp og ned i midtgangen og snakket med jentene. Og hverandre. De lo. Masse. Og snakket så høyt. Så høyt at jeg ikke kunne unngå å høre. Og le. Jeg også. Alene. Utenfor. Jeg hadde med meg et kamera. Blitt utstyrt av mamma før jeg dro med beskjed om å ikke bruke opp hele filmen første dagen. Jeg tok tre bilder på bussen. Ett av Maria som sov. Ett av Silje, som satt i setet ved siden av meg. Og ett av deg. Jeg måtte bare ta bilde av deg når du lo. Du så meg idét jeg løftet kamera og sluttet le. Men jeg var rask.

Bildet viste en gutt på 11 år, med baktussveis som kikket rett i kameraet med et halvsmil.

Jeg elsket det bildet helt inn i ungdomskolen. Da viste jeg det til kjæresten hans. Hun fniste av hvor søt han hadde vært med baktussveis og viste det til ham smilende. Jeg følte meg nesten akseptert som en av gjengen. Helt til han rev det i stykker. Jeg burde jo sett den komme. Gutter er fjortiser de også.

Jeg var en freak på skolen. Barneskolen opplevde jeg som traumatisk. I ungdomskolen fikk jeg meg et par venner for første gang. Vi var freaker alle sammen på hver vår måte, og egentlig passet vi dårlig sammen. Men istedet for å være alene hver for oss, var vi nå alene sammen. Vi var en ivrig gla'kristen, en hadde et vanskelig hjem med en mor som sjelden virkelig var tilstede, en av oss var oppvokst i et kristent hjem men stilte spørsmål ved sin egen tro og var i opprør mot de verdiene hun var oppvokst med. Den siste av oss var så spesiell at ingen av oss egentlig kjente henne. Det virket rett og slett som at hun ikke hadde noe interessant å bidra med!

Vi diskuterte ikke gutter, fyll og ekperimentering. Vi diskuterte religion, samfunn, medmenneskelighet, verdier, skolefag og prosjekter. Vi var på mange måter eldre enn alderen vår skulle tilsi, men hver for oss boblet fjortisen under overflaten. Tenåringen. Hormoner og følelser. Ting vi stadig kjente på, men som vi aldri snakket om.

Og jeg drømte om Marius. Fantaserte og kikket og stirret og lengtet. Åh, så kåt jeg var. Åh, så vondt det var at han ikke engang ville se på meg. At han ble flau av å være i nærheten av meg. Åh, så pen han var. Så kjekk i saggebukser og caps. Så facinerende sjamerende med det skjeve smilet som han aldri sendte i min retning. Så morsom når han opptrådde som klassens klovn. Selv da han gjorde narr av meg i alles påhør barnket hjertet mitt for ham. Jeg kikket på han i friminuttene. Misunnelig på Hilde, kjæresten hans. Misunnelig på alle han snakket med. Smilte til. Lekte med. Flørtet med.

Ubesvart kjærlighet er den som varer lengst. Med unntak av tapt kjærlighet som varer evig.

Det var deilig smertefullt gjennom hele ungdomskolen. Freaken i meg fikk utvikle seg slik den ville, dog. Og jeg ble etterhvert nesten likt. Respekten økte med gymkarakteren min ettersom jeg turde vise meg som den jeg var og fant trygghet i min egen freakishness. Men Marius så aldri i min retning. Jeg tror jeg sa to ord til ham gjennom hele ungdomskolen. Hvis jeg i det hele tatt hadde noen form for kommunikasjon med ham i det hele tatt.

Siste dagen på ungdomskolen hadde jeg absolutt ingen sentimatale følelser og stakk bare raskt innom for å hente vitnemål og dra igjen. Jeg himlet med øynene over alle tårene som sprutet på alle kanter der elever og lærere tok farvel. Jeg var bare glad det var over og verdiget ikke et blikk til hverken lærere eller gamle medelever. Endelig skulle jeg velge egen studieretning. Endelig skulle jeg begynne på nytt. I en klasse med nye elever.

Det er bare skjebnens ironi at Marius havnet i akkurat samme klasse som meg. Like kjekk, like sjarmerende og like fuckings ignorant.

Det var året jeg fikk meg kjæreste for første gang. Det var året freaken i meg fikk blomstre i solen. Det var året jeg ble lagt merke til som både kul og morsom - til min store overraskelse. Men ikke av Marius. Han hadde vokst opp med en flau følelse av å ha noen som helst relasjon til meg. Den forsvant visst ikke bare fordi alle andre nå synes jeg var gøy å være i nærheten av.

Året etter bytter jeg skole nok en gang for å fortsette på en smalere studieretning. Endelig kom jeg i en Mariusfri klasse. Jeg så ham i skolegården nå og da. Han hadde visst byttet til samme skole. Men det var enkelt å unngå ham. Og jeg var like nøye på å unngå ham, som han var på å unngå meg.

Etter dette så jeg ham ikke igjen på årevis. Jeg fikk barn og tok pause fra studier. -Og da jeg startet på dem igjen..hvem tror du befant seg på samme fuckings høyskole som meg? Jeg krysset ham i gangene hver dag. -Vel, ihvertfall skyggen av ham. Essensen var vel en plass inne i den nå tykke lille kroppen. Han gikk fremdeles med saggebukser, og han hadde visst tatt fram baktussveisen igjen. Det skjeve smilet var skjult under et tykt helskjegg som ikke var helt flatterende og fikk ham til å se ut som en uteligger.

Jeg måtte smile for meg selv. Og jeg kunne ikke hjelpe for å tenke på hvordan det ville vært å faktisk ende opp med den lille fete dvergen. Han kjente meg igjen. Jeg så det glimte i øynene hans. -Før de igjen ble glassaktige og så igjennom meg. Jøss. Ti år er gått siden vi sluttet på ungdomskolen og du kan fremdeles ikke møte blikket mitt, tenkte jeg. Og smilte.

Det er godt å se at du som jeg beundret så kraftig i barndommen viser seg å være en kjedelig boms. Mens jeg selv ble ydmyket nok til å utvikle meg, til å ville bli den beste versonen av meg selv. Den gangen var det du som var kjekk og sjarmerende. I dag er du et sjeggete, halvfeit troll som ingen legger merke til. Jeg var en usikker grå mus med merkelige meninger og snåle interesser. I dag er jeg i bedre form enn jeg noengang har vært fordi mine snåle interesser gav meg ambisjoner. Jeg er trygg i meg selv, jeg er intelligent og jeg kjenner min egen verdi.

Jeg vant.

Sucker!

--Isis--

Hvem var det du hatet å elske, eller elsket å hate mens du gikk på skolen? Og hvordan går det med dem i dag? Hvem var du på skolen, og hvordan går det med DEG i dag?

Let's get retarded.

Jeg har aldri følt meg som en veldig attraktiv jente. Det var liksom søstera mi som var den sykt deilige med store pupper og smalt liv. Jeg var den grå musa som ingen la merke til. Jeg var "den smarte" i søskenflokken, mens min lillesøster var "den deilige". Hvis jeg mot formodning skulle oppdage at noen snudde seg etter meg på gaten, eller kastet et ekstra blikk på meg, kan du være sikker på at jeg levde på det i en uke etterpå.

Ettersom jeg ikke hadde noe å bidra med på utseende-fronten har jeg lært meg å bli morsom og underholdene istedet. Men så har det vist seg at jeg egentlig ikke var en så grå mus som jeg trodde. Folk var nok helst bare litt forsiktige rundt meg fordi jeg var så "ordentlig".

Det forandret seg imidlertid med tiden. Det er fremdeles jeg som er "den smarte" i familien. Og min elskede lillesøster som er "den deilige" med flest beilere. Jeg følte at jeg bare tiltrakk meg alle raringene. Alle de mest desperate. Det var veldig få av "de kjekke" eller "de populære" som så min vei. Ihvertfall var det sånn jeg opplevde det.

Det har jeg også skjønt kom an på hvilket miljø jeg beveget meg i. Jeg har alltid vært en loner. Jeg følte meg aldri hjemme der jeg vokste opp. Jeg følte meg som en freak bare fordi jeg hadde ambisjoner. Fordi jeg ikke interesserte meg for mekking av bil, styling av bil eller råning. Jeg interesserte meg også veldig lite for blondt hår og løsnegler. Jeg interesserte meg for intellektuelle temaer og istedet for å være penest eller kulest (pen var jeg jo ikke, etter min egen mening, og kulhetsfaktoren var totalt fraværende - også etter min egen mening) ville jeg være flinkest, smartest, mest kunnskapsrik. Det blir folk flest skremt av. Ihvertfall der jeg vokste opp. Og folk med normale sosiale antenner holder seg unna folk de ser på som annerledes eller truende. Det er faktisk ikke så kult å være sammen med noen som er veldig mye smartere enn deg og snakker med ord du knapt forstår og kan diskutere temaer du helst ikke vil tenke på.

De som er utstyrt med litt mindre sosiale ferdigheter, de bryr seg imidlertid ikke om sånt. De ser en de liker og går etter det. De er ikke redde for avvisning. De er vant til det. De er heller ikke redde for å føle seg som idioter - enten fordi de stort sett føler seg som idioter hele tiden og vet hvordan de skal takle det, eller fordi de ikke vet at de sier og gjør ting folk oppfatter som merkelig.

Disse menneskene er også gjerne spesielt påtrengende og tar ikke nei for et nei om du ikke er veldig klar og tydelig. Hint og kroppsspråk funker dårlig. Høflighet virker mot sin hensikt. Og de er utholdende. Meget utholdene.



En gang traff jeg en kamerat av broren min på en fest. Jeg hadde aldri sett ham før, og pratet generelt lite med han på festen fordi jeg fant ham ikke spesielt interessant. Men fordi det var broren min som var sjåfør var det naturlig at vi på vei hjem fra festen satt i samme bil. Der pratet han ivrig med meg og jeg er høflig mot de fleste, så jeg pratet naturlig tilbake. Han prøvde å få meg til å bli med ham hjem. Det svarte jeg nei til. Han spurte om nummeret mitt. Men jeg tøyset det bort og leverte det ikke ut.

Det stoppet imidlertid ikke sjarmisen. Han greide å få nummeret fra min bror og begynte å sende meldinger. Jeg svarte, men alltid kort og avvisende. Etter noen få meldinger fram og tilbake sluttet jeg å svare. Da ble det stilt en stund. Så kunne det gå et halvt år, også fikk jeg plutselig melding igjen. I mellomtiden hadde jeg slettet nummeret hans og husket ikke navnet hans for fem øre, så da han sendte meldig og spurte hvordan det gikk, så svarte jeg naturligvis at jeg ville vite hvem som spurte. Navnet jeg fikk var helt ukjent, men han forklarte meg at vi kjente hverandre fra kjøreturen hjem fra akkurat den festen. Aha. Åh, nei. Etter noen få høflige meldinger fram og tilbake sluttet jeg igjen å svare. Og det ble stilt. Halvannet års tid senere fikk jeg plutselig meldig på nytt. Igjen hadde jeg glemt navn og slettet nummer og hele regla startet på nytt. Dette gjentok seg med jevne mellomrom i flere år. Helt til jeg flyttet fra byen. Etter det har jeg ikke hørt noe og priser meg lykkelig for nettopp det. Jeg har aldri sett fyren bortsett fra den ene festen for mange år siden.

Han er ikke den eneste som har holdt på slik. Hva er det med disse guttene/mennene? Har de en egen bok hvor de skriver ned navn, telefonnummer og en beskrivelse av utseendet og hvor man har treftes? Jeg kan forstå at jeg er en person folk ikke glemmer så lett, for jeg er...levende. -Men ærlig talt! Når jeg omtrent ikke har snakket med mennesket?

Det drøyeste jeg har vært borti var å bli stalket av en fyr som aldri har møtt meg. Han så meg i russetoget. Han stod altså i folkemengden og så på russetoget. -Og han la merke til meg. Han kjente tilfeldigvis ei jente i klassen min og hadde greid å fiske til seg telefonnummeret mitt fra henne. Så begynte han å ringe. Han hadde lagt merke til meg og han synes jeg var fin. Han hadde snakket med klassevenninnen min og fått høre at jeg var ei bra dame, så han lurte på om vi kunne treffes. WTF? NEI! Å ringe totalt ukjente mennesker og be dem ut på date er ingen god idé. Problemet var at han ville helst ikke legge på, og jeg, som ikke er vant til at folk prøver seg på meg, og dermed har svært liten erfaring med kald avvisning greide ikke å avslutte samtalen naturlig, dermed snakket vi en en time! Det vil si. Han pratet. Og spurte meg om...meg. Og jeg svarte kort og prøvde egentlig å avslutte samtalen hele tiden.

Til slutt fikk jeg da lagt på. Men han ringte igjen. Og igjen. Og det var tydelig at han mente vi var blitt gode venner etter et par samtaler. Jeg begynte å ikke ta telefonen når han ringte (det tok meg et par ganger å kjenne igjen nummeret). Det spilte liten rolle, for han la igjen beskjed på svareren min, han. Jeg ringte naturligvis aldri opp igjen. Men denne fyren var virkelig utholdende. Han var helt ufarlig. Jeg kan merke sånt. Han var bare veldig ivrig og hadde vel kanskje de absolutt korteste sosiale antennene jeg har vært borti.

Etter en stund sluttet han og ringe og jeg slettet nummeret i forbinnelse med mobilskifter. Plutselig ringte han igjen. Et år etter. Halvannet år etter. Tre år etter. Noen ganger beruset. Andre ganger edru.

Ting skjedde i mitt liv. Jeg fikk kjæreste, jeg flyttet litt på meg. Jeg fikk barn. Og en kveld ringte han lovlig sent, passelig beruset. Det var hei og lenge siden vi pratet og hvordan går det med deg og skal vi ikke treffes en dag. Jeg kjente at jeg denne gangen ikke bare ble frustert og synes synd på ham. Jeg ble mektig irritert. Det blir man når man har små barn og søvn er luksus. Babyen lå på samme rom som meg, i sin egen seng, og jeg var livredd for at han skulle våkne da telefonen ringte. (jeg skulle selvsagt skrudd lyden av, men ærlig talt - folk flest ringer meg ikke i fylla midt på natten)
- Hvorfor ringer du nå? Jeg har ikke snakket med deg på mer enn et år og du velger å ringe nå? Jeg kan ikke snakke nå. Jeg sover og du risikerer å vekke babyen!
- Baby?
- Ja, baby. Baby er det som skjer med voksne jenter iblant.
- Har du kjæreste også, da?
- Absolutt.
- Åja. Unnskyld.

Etter det har jeg ikke hørt noe. Og av en eller annen grunn tror jeg det var det siste jeg hørte fra ham.

Takk og pris.

--Isis--

Hva er din mest innpåslitne opplevelse?

Venus: Sexdebut

Jeg var 15 år og hadde fått min første kjæreste. På den tiden var det populært å chatte på NRK Svisj. Sende inn meldinger på tv'n altså, også kunne man tekste privat til noen man likte. Tragisk, I know. Jeg fant i hvert fall en gutt på den måten, han var 19 år og bodde ett lite stykke unna meg. Vi tekstet masse og han kom til byen jeg bor og vi ble bedre kjent. Plutselig var vi sammen. Jeg var veldig sjenert i forhold til gutter og ville ikke at mamma skulle vite at jeg traff en gutt. Hun fikk jo vite det etter en stund, men jeg syntes det var så flaut at jeg aldri ville ta han med hjem til meg. Derfor hang vi alltid i byen, på stranda og var på kino.

Han var snill og grei, og lærte meg å kline. Jeg digget det! Hadde vært helt desperat på å få meg type og å kline, for det hadde jeg ikke gjort før. Det stod til forventningene i hvert fall. Så gikk det som det måtte gå, han var jo fire år eldre og selvfølgelig opptatt av sex. Jeg var totalt uerfaren, men fryktelig nysgjerrig. Han begynte å spørre om han kunne få lov til å fingre meg. Så neste gang vi møttes satt vi på en benk på stranda. På dagen, midt i blant andre folk. Han satt bak meg og fingret meg. Jeg syntes det var helt greit, men skjønte at jeg ikke kom til å få orgasme av det. Men han var jo fornøyd med å ha fått lov. Det neste han lurte på, var om han kunne få beføle puppene mine. Jeg sa ja til det også, så på vårt neste møte havnet vi i parken i byen. Vi lå på gresset og pratet og kysset. Han begynte å ta på meg, stryke og kysse puppene mine. Dette likte jeg faktisk mye bedre enn da han fingret meg. Det var rett og slett spennende. Jeg var bra fnisete da jeg skulle rett på kino med venninnene mine etterpå! Det var gøy å være den første i gjengen som opplevde litt action!

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at det neste han lurte på var om vi kunne go all the way.. Jeg tenkte endel på det, og kom fram til at jeg fikk bare hoppe i det. Men denne gangen måtte han jo komme til meg da, for jeg hadde ikke så lyst til å sexdebutere utendørs..! Han dukket opp hos meg og vi havnet fort i senga. Vi gjentok alt vi hadde gjort tidligere, klining, tafsing og fingring. Så spurte han meg om jeg ville ha sex og jeg sa ja. Jeg lurte på om han hadde kondom og det hadde han heldigvis. Jeg tok ikke noe særlig på pikken hans, jeg mener å huske at jeg var veldig nervøs og hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre med den. Han ble vel bare akkurat stiv nok til å træle på seg kondomet. Han la seg oppå meg og fikk pikken inn i meg. Men det var noe som ikke var helt riktig, tror det var at jeg nesten ikke var våt og han ganske så halvslapp. Det funket liksom ikke i det hele tatt. Så etter bare en liten stund ga vi opp. Jeg syntes det var for ille at han ikke skulle få noe ut av det, men jeg turte ikke å runke han. Så jeg spurte om han turte å gjøre det selv, og det gjorde han faktisk mens vi klina. Rimelig awkward i grunnen. Så dro han hjem ikke lenge etterpå, og jeg ble sittende og fundere over min første gang. Det var ikke så bra akkurat og jeg ønsket at jeg hadde ventet til jeg var mer selvsikker og virkelig kåt. Jeg var jo bare nysgjerrig på hvordan det var, og litt høy på at jeg var den første i gjengen som hadde sjansen til å ha sex.

Det ble med den ene gangen. Vi traff hverandre et par ganger til, men etter det dabbet interessen av for oss begge. Vi bare sluttet å ta kontakt, virkelig fin måte å gjøre ende på det noen måneder lange forholdet. Må nesten le av det i ettertid for det hele var bare så komisk og tragisk rett og slett.

Skulle jeg gitt råd til unge jenter så ville jeg sagt at de ikke bør la seg overtale selv om de er nysgjerrige på hva sex er. De burde vente til de er sammen men en som de er forelsket i og holder på å renne bort av kåtskap. Da synes jeg at det er greit å begynne å prøve seg fram. Jeg har innsett at jeg var mest nysgjerrig, ikke kåt. Og at jeg lot meg overtale litt fordi jeg også ville imponere den eldre gutten. Som viste seg å ikke våre særlig erfaren når det gjaldt!

Det skulle gå to år til neste gang jeg turte å prøve og ha sex, på grunn av at jeg var så nervøs for også det skulle gå skeis. Men det er en annen historie ;)

♥ Venus ♥